Kjærlighetens orden

Individualismens tidsalder har lært oss at det er viktig å være oss selv. Av Jesus og den kristne tradisjonen har vi imidlertid lært noe som er enda viktigere – at vi ikke skal være oss selv nok. Dette gjelder på det personlige plan, men det gjelder også for ulike nivåer av fellesskap. I Norge hadde vi en ny vår for politisk teologi, der mange advarte mot kristennasjonalisme i fremvekst i Europa og særlig i USA. Etterpå kom fotball-VM – og så rodde vi alle som ubeskjedne fotball nasjonalister uten å skamme oss over det.

Dette er noe helt annet, vil mange si, men jeg vil påstå at det er lett å snuble litt ureflektert inn i selvmotsigelser i disse debattene. I denne artikkelen kan jeg ikke løse konkrete politiske problemer. Men jeg vil si litt om balansen og muligheten til å integrere en identitet som er basert på det nære fellesskapet og kjærligheten til de nærmeste, og det bibelske kravet om å elske den fremmede – og de som er langt borte.

Tanken om kjærlighetens orden, «ordo amoris», har blitt sterkt kritisert og har kanskje blitt misbrukt i politiske debatter, men den har røtter i den kristne tradisjonen. Paulus sier for eksempel dette i Galaterbrevet: la oss gjøre godt mot alle så lenge det er tid, og mest mot dem som er vår familie i troen.