Kjære UNE

Det muslimske prestestyret i landet mitt, som jeg er så glad i, sier jeg er en fare for sikkerheten deres og mener jeg bør dømmes til døden.

Dere som bestemmer over liv og død, som har satt dere som dommer over mitt kristne liv. Dere som stempler meg som løgner og som gjør at jeg gråter meg i søvn hver eneste natt, som vekker meg hver morgen når jeg hører lyder som jeg tror er lyden av politiet som skal hente meg og sende meg tilbake til Iran som jeg har flyktet fra, fordi det muslimske prestestyret i landet mitt, som jeg er så glad i, sier jeg er en fare for sikkerheten deres og derfor mener jeg bør dømmes til døden bare fordi jeg har funnet min Gud og religion på egenhånd og ikke har fastholdt den religion jeg var født inn i.

Dere som representerer et land hvor ytringsfrihet er en grunnleggende rettighet, hvordan kan dere, UNE, be meg om å vise måtehold og skjule min tro, er ikke min ytringsfrihet like viktig for dere som for andre? Og hvordan kan dere vite at det er trygt for meg å dra tilbake til Iran og forkynne min kristne tro? Ali Khameneiy sier at jeg ikke er trygg og bør dømmes til døden om jeg kommer hjem igjen, fordi jeg har forlatt islam til fordel for kristendommen. Matteus 10:26,27: «Frykt derfor ikke for dem! for intet er skjult som ikke skal bli åpenbaret, og intet er dulgt som ikke skal bli kjent; det jeg sier eder i mørket, det skal I si i lyset, og det som hviskes eder i øret, det skal I forkynne på takene.»

Jeg har møtt dere en gang, og det var hos byfogden i Oslo, hvor jeg ba dere vente med å sende meg ut til jeg fikk prøvet vedtaket deres mot meg for retten. Jeg fikk ikke medhold i dette fordi dere på overbevisende måte fortalte byfogden hvor enkelt det var for meg å gjemme meg blant 85 millioner andre iranere, og ikke fortelle noen om min kristne tro. Jeg ønsker ikke å gjemme meg, jeg ønsker å være meg selv, leve min kristne tro og fortelle hvor god Gud virkelig er, en Gud som tilgir og som ikke skremmes av at andre ikke mener akkurat det samme som meg.

Men likevel reiste jeg med et smil om munnen fra Oslo til Bergen denne dagen, fordi byfogden, i motsetning til dere, trodde meg og at det ikke var noen tvil om at jeg var en kristen. Byfogden gjorde bare den feilen å tro dere på at jeg er trygg i Iran. Og det klandrer jeg henne ikke for. Dere var tross alt ganske overbevisende i deres argumentasjon. Jeg går i min menighet hver søndag og mottar Guds kjærlighet. Dette vil jeg fortsette med og dette er heldigvis ikke dere, UNE, herre over.

Dere kaller meg løgner og bruker de virkemidler dere har på å ødelegge min troverdighet. Men jeg mener helt ærlig at det er dere som har et troverdighetsproblem. Dere forteller meg og mange andre i min situasjon at dere sier det er trygt i Iran for konvertitter så lenge vi gjemmer oss og ikke gir utrykk for vår tro når dere sender oss hjem, men når dere intervjues av aviser og i andre medier blir konfrontert så benekter dere disse uttalelsene, og dette på tross av at det står svart på hvitt i hvert eneste avslag dere gir.

Det som er vanskeligst for meg å forstå er hvorfor dere konstruerer disse usannheter om meg, og hva som egentlig er deres agenda for å gjøre som dere gjør. Er det mulig å få et troverdig svar på dette? Jeg har mange spørsmål jeg ønsker svar på, men dere vil ikke engang møte meg. Er det fordi dere er like redd for meg som det diktatoriske prestestyret jeg flyktet fra er? Jeg kan love på tro og ære at det ikke finnes et ondt fiber i kroppen min, bare kjærlighet som jeg ønsker å dele med andre. Dere har derfor ingen grunn til å frykte meg. Jeg kan også fortelle dere at jeg er en ganske så liten dame på 150 cm og under 50 kg, som runder 44 år i disse dager. Men jeg skjønner at det ikke er min fysiske størrelse som betyr noe for denne frykten dere deler, men frykten for at troen deres ikke er like sterk som min.