Kirkerom eller partihovedkvarter?

Å definere politisk arbeid som en del av «kristent engasjement» på linje med evangelisering og menighetsarbeid, er en kortslutning man heldigvis ikke møter så ofte, skriver Nils-Petter Enstad.

Det er uproblematisk at et politisk parti leier seg inn i menighetslokaler, kan man lese på dagen.no (4. juni). Det sier Frank Søgaard.

Det går imidlertid ikke fram av intervjuet om det er forstanderen for De Frie Evangeliske Forsamlingers menighet i Møllergata 40 i Oslo som sier dette, eller om det er organisasjonssjefen i partiet De Kristne. Det er nemlig samme person.

Les også: Forstander får kritikk for rolleblanding

I tillegg har adressen, som har lang tradisjon som en adresse for De Frie Venner, fått en ny betegnelse. Nå er Møllergata 40 «De Kristnes Hus». Det er ellers en betegnelse som språklig sett ikke kan forstås annerledes enn at partiet De Kristne har kjøpt Møllergata 40, og at det nå er menigheten som leier lokaler hos partiet, og ikke omvendt.

Selv kommer jeg fra en bakgrunn der det å leie ut menighetens lokaler til partipolitiske markeringer har vært helt utelukket. Det er en ryddig og klok strategi, ikke minst med tanke på at det politiske engasjementet blant Frelsesarmeens folk har vært spredd ut over hele partiskalaen.

Sånn tror jeg nok det er blant De Frie Venner også. Det skulle derfor være interessant å vite på hvilket nivå denne utleieavtalen er forankret, om den er vedtatt av menighetens styre, om De Frie Venner som bevegelse støtter den, eller om den bare er forankret hos Frank Søgaard selv og hans dobbeltrolle.

Ifølge Dagen har partiet leid kontorer og et grupperom i menighetens bygg, og har i tillegg adgang til menighetsalen «ved behov». – For meg er det en selvfølge å samle mest mulig kristent engasjement på ett sted, sier Søgaard til Dagen, og legger til partiet vil være «en vesentlig del av virksomheten» – underforstått i menigheten.

Å definere politisk arbeid som en del av «kristent engasjement» på linje med evangelisering og menighetsarbeid, er en kortslutning man heldigvis ikke møter så ofte. Det er i dobbelt forstand en sekterisk måte å tenke på, enten man opptrer qua politiker eller menighetsleder.

Det er mange prester og menighetsledere som har politisk aktive i årenes løp, fra de fleste partier og på alle politiske nivåer, som kommunestyremedlemmer og ordførere, og som stortingsrepresentanter og statsråder.

De har valgt parti og engasjement ut fra en totalvurdering der livssyn og verdier har vært viktige deler av motivasjonen, men jeg har ennå til gode å møte noen som satte likhetstegn mellom sitt politiske engasjement og sin pastorale tjeneste, slik Frank Søgaard gjør i dette intervjuet.

Og denne sammenblandingen er nok en viktig forklaring på hvorfor partiet De Kristne fortsatt kommer til å være et promilleparti uten noen politisk tyngde eller gjennomslag.

Partiet må gjerne etterlyse «rike onkler», slik partileder Erik Selle gjør i et annet intervju i samme avis. Men det ville være bedre om han og partiet hans skaffet seg en politikk og en ryddig og troverdig organisasjon.