GENERALSEKRETÆR: Olof Edsinger er generalsekretær i Svenska Evangeliska Alliansen. Foto: Tore Hjalmar Sævik

Kirkens politiske privilegier virker mot sin hensikt

Påfallende ofte er den forfulgte kirken en voksende kirke.

Hvorfor vokser kristenheten i visse land, mens den minker i andre? Dette spørsmålet er vi mange som har stilt oss. En endelig forklaring er vanskelig å finne – om vi da ikke trekker inn Guds suverenitet og Den hellige ånds besøkelsestider.

Men til tross for dette er det i løpet av årene blitt lansert en rekke teorier for å forklare kristendommens oppturer og nedturer. Gjennom store deler av 1900-tallet arbeidet en ut fra «sekulariseringshypotesen», som gikk ut på at fremveksten av vitenskap, teknikk og utdanning ville føre til en utfasing av religionen.

Gang på gang har vi dog kunnet konstatere at denne hypotesen ikke holder mål. Ikke minst finnes det eksempler på dette i USA. Der har det vist seg fullt mulig å kombinere sterk oppslutning om kirken og religionen med et like sterkt skole- og vitenskapssamfunn.

Samme problem er det med hypotesen om at materiell velstand ville eliminere religionen. Hypotesen bygger nok på tanken om at materialismen kan føre til et svakere åndelig liv – noe også Jesus var tydelig på.

Men å dermed gjøre det til en regel at land som blir rikere også nødvendigvis må vende Gud ryggen, er en forhastet slutning. Flere av Asias sterkeste økonomier har for eksempel reist seg fra fattigdom parallelt med - og i visse tilfeller sterkt påvirket av – en kristen vekkelse.

Derimot finnes det en annen faktor som ofte gjør seg gjeldende der engasjementet rundt den kristne troen svikter. Denne faktoren er (muligens noe overraskende) at politikerne gir sin offisielle støtte til den kristne kirken, blant annet uttrykt gjennom lovstifting og retningslinjer.

Iallfall er dette slutningen som dras i en nylig publisert rapport utgitt av to forskere fra Singapore. I en mer tilgjengelig artikkel i Christianity Today skriver en av disse, Nilay Saiya, om tre store paradokser som trer frem fra forskningsmaterialet.

Det første handler om religiøst mangfold. Det viser seg at kristendommen tenderer til å stå sterkest i land der den må «konkurrere» med andre religiøse tradisjoner på like vilkår. I et slikt miljø oppstår en fruktbærende kappestrid, der de kristne må argumentere for sin tro. I sin tur krever dette at man er ekte, fordyper seg og har apologetiske evner – slikt som også gir næring til ens egen overbevisning.

Det viser seg at kristendommen tenderer til å stå sterkest i land der den må «konkurrere» med andre religiøse tradisjoner på like vilkår.

Det andre paradokset handler om graden av statlig støtte til kirken og den kristne troen. På den ene siden registrerer Nilay Saiya at av de ti raskest voksende befolkningene i verden er det bare ett land (Tanzania) hvor det offentliges støtte til kirken ligger over gjennomsnittet på verdensplan.

På den andre siden registrer han at hele ni av de raskest minkende kristne befolkningene har privilegier som ligger høyt eller veldig høyt over det globale snittet.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Særlig tydelig blir dette i land med stats- eller nasjonalkirker, med ortodokse kristne land i Russland og Østeuropa som iøynefallende eksempler. Men selv de nordiske lutherske kirkenes posisjon og søreuropas favorisering av katolisismen nevnes som avskrekkende eksempler.

Det tredje paradokset, da? Det handler om de delene av den kristne kirke som opplever forfølgelse. Allerede Tertullian (ca 160-225) uttalte de bevingede ordene «martyrenes blod er kirkens sæd». Og faktum er at dette er sant også i dag.

Det finnes riktig nok eksempler på at forfølgelse har utradert store deler av den kristne kirken. Den muslimske overtakelsen av Nord-Afrika på 600-tallet, 1600-tallets Japan og våre dagers Irak, er tragiske eksempler på dette. Men påfallende ofte er den forfulgte kirken en voksende kirke.

På bakgrunn av alt dette råder Nilay Saiya leserne sine å motstå fristelsen til å alliere seg med myndighetene. Ikke slik å forstå at kristne ikke kan engasjere seg i politiske pafrtier, men de må bevare en relasjon til staten som legger «byrden» for all misjonsvirksomhet på gudsfolket selv. Dette er et råd som vi gjør vel i å reflektere over!