Kirken og ekteskapet

Eirik A. Steenhoff skriver i avisen Dagen under overskriften «Katolsk ekteskapsbrudd» om den krise det kristne ekteskapet som institusjon befinner seg i.

Sentralt står da oppfattelsen av ekteskapet «som sakrament», og hvilke implikasjoner denne forståelsen av ekteskapet innebærer.

Ordet «sakrament» er ikke nevnt i Bibelen, men jeg vil la den diskusjonen ligge. Med litt godvilje forstår man poenget, nemlig at betegnelsen indikerer at dette er et viktig fenomen som gjenspeiler det hellige på en helt spesiell måte.

Skal man forstå seksualitetens kompleksitet i vår forvirrede tid, tenker også jeg at det er av avgjørende betydning å løfte fenomenet opp på dette nivået. Man kommer så å si nærmere selve lys-kilden.

Det første man nok vil observere der er at homofili ikke har potensial til å reflektere åndelige realiteter. Jeg tenker da ikke på den kjærlighet som kan være sterk mellom to av samme kjønn, men på denne kjærlighetens seksual-fysiske uttrykk.

Men Steenhoff lar i sin artikkel homofilien stort sett hvile i fred, og retter heller oppmerksomheten mot problemet med kristne ektepar som skiller lag, og eventuelt gifter seg på nytt.

Han ser de moralske utfordringene dette medfører ut fra en grunnleggende katolsk forståelse. Jeg vil her forsøke å se forbi katolisismens teologiske overbygning, og trenge ned til selve basis:

Kan skilsmisse rettferdiggjøres samtidig som man tenker at ekteskapet er et bilde på Kristus og menigheten?

I Skriften leser vi om Kristus at han er trofast selv om vi er troløse. Videre har Han inngått en blodspakt med menneskene som han for sin del ikke vil bryte. Dette er vår trygghet.

Men samtidig er Bibelen en berettelse om Guds kamp for og med sitt folk - sin brud. Og utfallet av denne kampen er på ingen måte gitt.

Kristus er faktisk ikke sikker på at han vil finne troen på jorden når han kommer tilbake. Og hans dom over de som gjør urett er ganske klar, selv om de har navn av å være kristne.

«Vik fra meg» - kommer han til å si. Men denne avvisningen skjer ganske sikkert ikke uten lidelse og med-lidelse.

Vi kan nok vanskelig forestille oss Guds smerte i denne situasjonen. Ved å betrakte Kristus på korset, kan vi forstå noe.

Men sterkest erkjenner kanskje de menneskene denne smerten som selv har gjennomgått et samlivs-brudd. Slik sett kan nok også en skilsmisse få en «sakramental» betydning.

Vi vet at i Bibelen opereres det med to pakter, den gamle og den nye pakt. Kan man da utelukke at en som gifter seg på nytt kan reflektere noe av denne realiteten?

Profeten Hoseas ville nok ha kunnet forstå denne tankegangen. Selv befattet han seg med horer for å illustrere et teologisk poeng.

Dette er kroppens teologi i høyeste potens, og er samtidig selvfølgelig et unntak fra Guds gode og konstruktive vilje med seksualiteten.

Men likevel… Kan det finnes unntak fra regelen? Kan det i ekstreme tilfeller åpnes for gjengifte?

Ut fra disse korte vurderingene vil jeg si at svaret er «ja», men under en forutsetning: Bruddet må ha medført den dypeste form for smerte.

Steenhoff beskriver i sin artikkel kirkens offisielle lære om skilsmisse, og enkelte teologers forsøk på å myke opp denne. Steenhoff kritiserer de sistnevnte for å legge for stor vekt på følelser.

Personlig mener jeg at her settes problemene med institusjonalisert kristendom i relieff: Store religiøse organisasjoner krever klare og generelle regler for hvordan leve kristelig, noe som fort kan krasje med de utallige varianter av levd liv.

Så blir de stående mot hverandre disse to frontene: Levd liv representert av følelser, mot organisasjonen representert av prinsipper.

Inn i dette spenningsfeltet kommer Bibelen med en enormt frigjørende og potent undervisning om den kristne menigheten: Menigheten er å forstå som noe organisk, som et legeme, som et avgrenset fellesskap basert på relasjoner på ett geografisk område.

I et legeme er alt nært, og integrert. Hodet kan ikke si til hjertet: jeg trenger deg ikke. Og en smerte ett sted kjennes gjennom hele kroppen.

Det er innenfor rammen av et slikt samfunn at kristen etikk bør og kan realiseres, også kristen seksualetikk.

Her kan man kjenne hverandres utfordringer over tid. Og her ligger det til rette for - i den grad det er mulig - å forstå smerten i andres samlivsbrudd.