Kirken og demokratiet
Samtidig som Den norske kirkes medlemstall fortsatt er svært høye, betyr medlemskapet åpenbart ikke like mye for alle medlemmer, skriver Tarjei Gilje.
Det kirkelige demokrati er en fascinerende størrelse. I tråd med samfunnsutviklingen har det blitt mer og mer maktpåliggende for Den norske kirke å flytte innflytelse fra regjeringen til kirkens egne valgte organer.
En slik tenkning har vunnet sterkt gehør, men samtidig ser vi både fra politisk og kirkelig hold at ikke aller er like fornøyd med utviklingen.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Det fremstår i seg selv ironisk, all den tid samtlige kirkemedlemmer har anledning til å påvirke - akkurat som ved valg til storting, fylkesting og kommune- eller bystyrer.
Den store forskjellen ligger i valgdeltakelsen. 78,4 prosent av velgerne stemte ved stortingsvalget i høst, i tråd med det som har vært nivået siden begynnelsen av 1990-tallet. Derimot stemte kun 8,8 prosent ved kirkevalget samme høst.
Det svekker naturligvis Kirkemøtets representativitet, men det har dypest sett ikke medlemmene andre enn seg selv å kritisere for.
I 2012 ble Svein Arne Lindø for andre gang valgt til kirkerådsleder med én stemmes overvekt. Motkandidaten denne gangen var Knut Lundby fra Oslo bispedømme.
Sistnevnte advarte i sitt innlegg torsdag - som en av flere - mot å gjøre folk hjemløse i sin egen kirke. Fra et demokratisk ståsted er det interessant at Kirkemøtet, altså det valgte organet som representerer kirkens medlemmer, skulle stå i fare for å fremmedgjøre nettopp medlemmene.
Etter grunnlovsendringene i 2012 aner vi nå en økende frykt blant folkekirkens varmeste forsvarere for at Kirkemøtet kan bidra til å distansere kirken fra folket. Det klart viktigste styringsverktøyet for utviklingen i kirken har lenge vært bispeutnevnelser.
Dette har skiftende regjeringer visst å benytte seg av. Flere av de sittende biskopene hadde med stor grad av sannsynlighet ikke blitt utnevnt dersom Den norske kirkes valgte organer hadde blitt tildelt dette ansvaret tidligere.
De som gjerne ser på seg selv som moderniserende krefter, kan med andre ord ikke på samme måte som før lene seg på staten. Men det er en litt underlig tanke at et styrket kirkelig demokrati skulle føre kirken på avstand fra sine medlemmer. Helt meningsløs er tanken likevel ikke, det skjønner de fleste.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
For samtidig som Den norske kirkes medlemstall fortsatt er svært høye, betyr medlemskapet åpenbart ikke like mye for alle medlemmer. Men det ville virket rart om man i Stortinget skulle debattere med utgangspunkt i hva de som ikke stemte ved valget, mener.
Som en kontrast til dette står den nokså utypiske kirkemøte-delegaten Nils Mathis Eira fra Nord-Hålogaland, som i plenumssamtalen ved Kirkemøtets åpning sa at «kirken skal ikke nødvendigvis følge storsamfunnet, men ha egne lover i samsvar med Skriften. (...) Det er nok vi mennesker som må forandre oss først, for å passe inn i Ordet.»
Tarjei Gilje
redaktør i Dagen
