Kirken er ensidig opptatt av den «politisk korrekte» lidelsen

Den norske kirke (Dnk) har bedt de «skeive» om unnskyldning. Helt opp til vår tid skal kirken ha påført dem lidelse på grunn av sin lære om kjønn og samliv. Det ideologiske grunnlag for vårt samfunn er liberalisme og sosialdemokrati, som legger føringer også for Dnk. 

Disse ideologier tenker idealistisk og moralistisk om lidelsen. Den skal fjernes ved lovgivning, opplysning, pedagogisk innlæring og ved moralsk fordømmelse. Det politiske mål er den stadige utvikling av menneskets autonomi/selvbestemmelse. Det realiseres ved frigjøring både fra naturens tvingende prosesser og fra autoritative normer som krever lydighet mot bud, regler og tradisjoner. Slike tvangsnormer er også fremmede/heteronome for menneskets jeg, hvis dypeste trang er å realisere seg selv i frihet. Denne frigjøringsideologien har formet lovgivning i vårt samfunn.

Det de homofile og andre med avvikende seksualitet forteller om lidelser, viser store variasjoner. Én er blitt nektet presteordinasjon fordi vedkommende også som prest ville leve i homofilt samliv i strid med Guds ord. Ordinasjonsnekten utløste lidelse (?!). Men det fortelles også om fortvilelse som endte i selvmord formentlig på grunn av kirkens syn. De ulike varianter har det til felles at lidelsen ble utløst da man møtte manglende «respekt» for den etikk som personens selv hadde bestemt som sin. Personens selvbestemmelse trumfer med andre ord all kritikk og uenighet.