Kirke og stat i uhellig allianse for krig

Både president Putin og patriark Kirill har sine egne mål med den grusomme krigen i Ukraina.

Kan atomvåpen være velsignet av Gud? I Russland påstår man i hvert fall det.

For det russiske arsenalet av atomvåpen er ikke bare verdens største, men også det eneste som har sin egen skytshelgen. Ifølge Den russisk-ortodokse kirke går St. Serafim i forbønn hos Gud slik at landets atomvåpenstyrker kan oppleve en spesiell beskyttelse. Kirkens prester har ved flere anledninger deltatt i seremonier der de har stenket hellig vann på atomraketter.

Her i Vesten er det rett og slett vanskelig å fatte hvor tett sammenvevd båndene har blitt mellom verdslig og kirkelig makt i dagens Russland. I det homo-kritiske landet har president Vladimir Putin og Den russisk-ortodokse kirkes overhode patriark Kirill inngått noe som ligner et slags samfunnsmessig fornuftsekteskap, et forhold mellom kirke og stat som gagner begge parters grandiose ambisjoner.

For det er liten tvil om at Putin og Kirill gjensidig bruker hverandre for å nå sine mål.

Presidenten har forstått den enorme kraften som Den russisk-ortodokse kirke har som samlende nasjonalt symbol. Ved å gi denne kirken en opphøyd særstilling, bidrar han i virkeligheten til å styrke sitt eget maktgrunnlag. Han tar i manges øyne Gud med på laget.

Sett fra kirkens side følger det også en fordeler med å være så tett på den verdslige makten. Støtten til staten - inkludert dens kriger - fungerer i praksis som en form for vern om den egne identiteten, den russiske nasjonen, de ortodokse verdiene - og dypest sett den nasjonale russisk-ortodokse kirken.

I Putins Russland kan kirken speile seg i den mektige nasjonens glans og nyte av de privilegiene den får. For eksempel da staten - slik den gjorde i 2020 - bygget en flunkende ny militærgrønn katedral i den såkalte «Patrioparken» like utenfor Moskva. Dette russisk-ortodokse gudshuset er innviet til Russlands «hellige kriger».

Både Putin og Kirill benytter seg rått av den religiøst-mytiske forståelsen av Russlands utvalgte posisjon i verden. Denne forestillingen om det «Det hellige Russland» har eksistert i det russiske folkedypet i generasjoner. Egentlig går den helt tilbake til kristningen av landet i 988 da fyrst Vladimir lot seg døpe i Kyiv. Han ledet et rike som omfattet både deler av dagens Russland, Ukraina og Hviterussland.

Putin spiller helt åpent på denne forståelsen av at Ukraina egentlig tilhører Russland og bør tilbakeføres til moderlandet. Og det samme gjør patriark Kirill.

Teologen Vebjørn Horsfjord har gått igjennom de ukentlige prekenene som Den russisk-ortodokse kirkes overhode har holdt i den drøye måneden som nå har gått mens russiske soldater har bombet ukrainske byer og massakrert sivile. I en artikkel i Vårt Land gir han en interessant analyser av hvordan Kirill bruker disse talene til å gi krigen guddommelig legitimitet. Når patriarken taler, er det selvsagt ikke snakk om en krig, bare en «militær spesialoperasjon» i tråd med den språkbruken som er aseptert av Putin-regimet.

Patriark Kirill har helt egne kirkelige grunner til å ønske seg en russisk maktovertagelse i Ukraina.

Kirill har i tillegg helt egne kirkelige grunner til å ønske en russisk maktovertagelse i Ukraina. For Russland har ikke bare opplevd en statlig skilsmisse fra Ukraina etter Sovjetunionens oppløsning. Splittelsen er også kirkelig.

I Ukraina finnes det i dag to ulike ortodokse kirkesamfunn. Det ene er underlagt patriark Kirill og Den russisk-ortodokse kirken. Men det finnes også en betydelig del av de ukrainske ortodokse som har brutt med patriarkatet i Moskva. I 2019 ble de en del av den ortodokse kirkefamilien under patriarken i Konstantinopel, det nåværende Istanbul. En slik splittelse er utålelig for Den russisk-ortodokse kirkens overhode. Ifølge hans verdensbilde må Ukraina tilbakeføres til Russland både politisk og kirkelig.

Mens den ene av de to krigsherrene i Moskva har territorielle mål med Ukraina-invasjonen, har den andre kirkepolitisk ambisjoner, dårlig skjult i et åndelig språk.

Kirkelig logring for staten er sjelden noe vakkert syn. I tilfellet Kirill/Putin er det direkte kvalmende.