Kan mørkemenn hindre en mørketid?

Filmeventyrene står i kø og ikke bare basert på nostalgi, tegneserier og James Bond. To av høstens satsninger henter handling fra klassiske science fiction-romaner.

TV-serien Foundation bygger på Asimovs fortellinger fra 1950-tallet, og filmen Dune på en roman av Frank Herbert fra 1965. Begge er rystende, rørende og religiøse. Hvordan går det når man satser fremtiden på en ny vitenskap eller en ung Messias?

Og hva bør vi satse på, nå? Kan Foundation og Dune lære oss noe om hvordan vi bygger bærekraftige samfunn?

Dune er nok ikke verdens mest solgte science fiction-roman, men i det minste av dem som har vært forsøkt filmet mest, og med dårligst resultat. Årets versjon gjør at vi heldigvis kan glemme de forrige.

Vi føres inn i et galaktisk imperium som ikke mangler svik, krig og terror. Makta rår, for å si det enkelt. Men det går historier om en frelser. En som skal befri folket. Hørt det før?

Ja, her kjemper et ørkenfolk mot Romerriket i en stor fortelling om sand, sannhet og, altså, Messias. Og det kjempes om store konflikter i hele universet.

Foundation har et enda større lerret i tid og rom. Her dukker en ny vitenskap opp. Psykohistorie som kun de mest avanserte matematikere forstår, gjør det mulig å regne på fremtiden. Analyser viser at universets eldgamle og uovervinnelige imperium vil kollapse.

Ved gradvis å etablere et nytt samfunn kan man begrense tretti tusen års barbari til bare tusen år. Det er bare en liten hake: Keiserne (ja, det er flere) oppfatter analysen som en trussel, så det nye samfunnet må bygges i skjul.

Selv om vi utenfor TV-serien aldri vil kunne regne på fremtiden, kan vi i det minste regne på bakteppet for fortellingen. Asimov, forfatteren av fortellingene som serien bygger på, hadde lest opplysningstidens store verk om Romerrikets fall og en påfølgende mørketid.

Ja, kirken var ikke bare bra. Også den bidro til en mørketid. Men fordi klostrene og universitetene bevarte fortidens kunnskap, varte middelalderen kun i tusen år.

Om dette ikke er presis historie, er det i hvert fall en god lignelse som kan fortelle oss noe om å være forberedt på fremtiden.

For her mangler det ikke feller. Den ene vi kan gå i er å lene oss tilbake og glatte over utfordringene: Det ordner seg nok med klimakrisen. Det blir ikke atomkrig.

Verken klansamfunn eller kunstig intelligens tar over. Vi får ikke verre pandemier enn Covid-19. Vi får ikke besøk av utenomjordiske vesener.

Likevel, hva bør vi ta vare på når vi ikke kjenner fremtiden? Hvilke våpen, kunnskaper, verdier og institusjoner? Hvilke røtter? Hvilke drømmer?

Hva har vist seg bærekraftig? Hvilke utdannelser og profesjoner bør vi satse på?

Sosialdemokrater kan fort se for seg nøysomme arbeidere: Nå er det vanlige folks tur. Sp-medlemmer kan tenke på jordbruk og bønder. KrF-velgere kan ønske å satse mer på en moderne Hans Nielsen Hauge enn på moderne teologer.

Verdikonservative vil se i retning av det som bar oss gjennom middelalderen, på klostre og protestantisk arbeidsetikk, hånd i hånd. Er mørkemennene det beste middelet mot en mørketid?

Vi har lett for å undervurdere trekk i dagens samfunn eller å se oss blinde på dem. Det er likevel grunn til å tolke tidens tegn, eller i det minste dem vi er oppmerksomme på – og tenke i lange linjer.

For hva er de viktigste drivkreftene i dag? Hva vil bety mest for å skape fremtiden? Hva hvis tanken om plikter erstattes for mye av tanken om rettigheter?

Hva hvis det viktigste igjen blir ære, og ikke samvittighet, skyld og tilgivelse? Hva hvis krenkelseshysteriet overtar og jeg i stadig større grad føler jeg er mine følelser?

Hva om gruppepress, skittstormer, heksejakt og konspirasjonsteorier på sosiale media øker hets og hat i en ond sirkel? Ender det i stadig større konfliktnivå mellom mange slags grupper, eller tar vi det ut på noen få syndebukker?

Den andre fellen vi kan gå i, er å krisemaksimere. Samtidig er det minst overraskende nettopp overraskelser. Det er klokt å tenke seg om. Hvordan bygge gode samfunn, fremfor bryte ned?

Ingen har fasiten, men oppgaven er gitt. Det er lett å romantisere fortiden, frykte fremtiden og gjemme seg i nåtiden. Vi kan søke tilflukt på jobb, på ferier, på fester, på sosiale media, på kinoer eller strømmetjenester. Vi kan skrive en i overkant springende artikkel.

Vi kan styrke dype røtter, eller fortsette å rive dem opp.