Kan man ha et trosfellesskap uten å vite hva man tror på?

«Sannheten tro i kjærlighet» (Ef 4,15). Det er et ideal, men også et påbud. Og pinsen minner oss om at Gud ikke har overlatt oss til oss selv i dette. Han ga oss Den hellige ånd – sannhetens ånd – som skal lede oss inn i hele sannheten. Da må vi også kunne tro, håpe og be om at Ånden hjelper oss både å finne sannheten der den er uklar, og å praktisere den med kjærlighet der den er krevende.

I vår tid er det mange meninger om hva som er sant. Noen hevder at kirken (Dnk) er et trosfellesskap, ikke et meningsfellesskap. Det høres fint ut, men kan man ha et trosfellesskap uten å vite hva man tror på? Og kan man vite det hvis det ikke forkynnes? Vi sier gjerne at vi er enige om det viktigste. Men hva er da det viktigste? Trosbekjennelsen, selvsagt. Likevel har mange forlatt kirken de siste tiårene fordi de opplever at Dnk ikke lenger forvalter sannheten på en god måte.

Selv har jeg blitt værende på tross av at jeg er dypt uenig i mye av det som sies og gjøres i kirken i dag. Begrunnelsen er mangslungen og bunner til sist i overbevisningen om at nåden er større enn alt og i håpet om at kirken fortsatt kan finne tilbake til sin kjerne. Og nettopp derfor må noen av oss våge å si høyt det mange tenker stille.