Kan et havarert samliv repareres, og hvordan forebygge samlivsbrudd?
Å sortere og skille ut hva som er viktig og mindre viktig i et samliv, tenker jeg er kongeveien til et forhold som er robust nok til å tåle ytre og indre påkjenninger.
Slik jeg ser det, henger disse to spørmålene sammen. Ut fra min erfaring som samlivsterapeut tenker jeg at mange parforhold som ender med brudd, sannsynligvis kunne vært reddet om parene fikk hjelp til å sortere i konflikttemaene sine og reflektere over samlivet på et tidlig tidspunkt. I prinsippet er det aldri for sent å reparere et problematisk samliv, selv etter et brudd.
Noen finner sammen igjen etter bruddet. Og det kan være vakkert å være vitne til når så skjer, slik som i Oles og Solveigs tilfelle. Men det er dessverre ikke regelen. Når det kommer så langt som at bruddet er et faktum, er løpet gjerne kjørt for svært mange. Samtidig er det å avslutte et samliv som regel ingen lett avgjørelse. Mange har på ulike måter prøvd i lengre tid å reparere forholdet, og separasjon blir gjerne siste utvei.
Et særlig viktig tema knyttet til spørsmålet om brudd eller fortsatt samliv er når det er barn med i bildet. Barna er gjerne de som betaler den høyeste prisen når foreldrene ligger i krig med hverandre, og de blir ofte slagmarken der krigen utkjempes. Når jeg i mitt arbeid spør par i samlivskonflikt om hva som holder dem sammen, svarer en del at det er «hensynet til barna» eller «til barnas beste». Det er ingen grunn til å trekke i tvil denne edle motivasjonen. Samtidig er det betimelig å spørre: Er felles barn i seg selv tilstrekkelig grunn til å holde sammen i et uutholdelig samliv? Og er det alltid til det beste for barna om foreldrene holder sammen?
