Kampen om Nidarosdomen

Konflikten mellom den norske kirken og de tyske okkupantene startet allerede høsten 1940 og biskop Eivind Berggrav dannet Kristent Samråd for Den norske kirke for å være forberedt på kampen som skulle komme. Og de slapp å vente lenge. Overgrepene mot sivilsamfunnet var så grove at biskopene i januar 1941 sendte et skarpt brev til minister Ragnar Skancke. Det ga ingen avklaring og biskopene svarte med å utarbeide et hyrdebrev som ble lest opp i alle landets kirker. Derved ble fronten mellom kirken og NS tydelig for hele Norge.

Bortsett fra kampen om forkynnelsen og et krav fra NS om at kirken måtte støtte partiet i dets kamp mot bolsjevismen, var året 1941 preget av mange små konflikter mellom kirken og myndighetene. Enkelte prester ble nektet å preke, menighetsrådene ble forsøkt nazifisert og diskrimineringen av jødene tok fart. Søndag den 1. februar 1942 tok konflikten en ny vending. Vidkun Quisling skulle utnevnes til ministerpresident for en norsk regjering på Akershus festning og samtidig velsignes i Nidarosdomen. Den ordinære høymessen som skulle holdes av domprost Arne Fjellbu ble derfor avlyst. 

Fjellbu valgte da å flytte høymessen til klokken to samme dag. For å informere menigheten satte han inn en annonse i Dagsposten og en melding i Menighetsbladet. Det ble fanget opp av NS-Trøndelag og de kontaktet straks departementet og fikk lagt ned forbud mot Fjellbu sin gudstjeneste. De stoppet også avisannonsen, men Menighetsbladet hadde de ikke kontroll på, det ble spredt i hele byen.