Judea og Samaria

Caroline Glick har i en politisk analyse i Jerusalem Post den 12. august i år sett på den polariserte holdningen israelerne har til den såkalte Vestbredden, som i Knesset viser seg i en politisk venstre- og høyreside.

Det er ingen hemmelighet at generalstaben i IDF støtter Israels venstreside som, etter en fredsavtale med PLO, ønsker å trekke seg ut av Judea og Samaria.

Eller hvis det viser seg å være umulig, anbefaler Israel å trekke seg ut uten noen avtale, slik de gjorde fra Gaza i 2005. Glick sier at det er logisk at IDF bruker enhver krise til å nå dette mål, selv om både den ensidige beslutningen om tilbaketrekning fra Gaza og Osloavtalene fra 1990-årene har vist seg å være feilstått politikk.

Grunnen til IDFs opportunistiske og lite lojale holdning overfor israelske myndigheter, er etter Glicks mening, myndighetenes motvilje mot å ta opp til diskusjon Israels befolkningsmessige utfordringer.

Det er en utfordring som israelske myndigheter har veket unna for siden Jordan avsluttet sin okkupasjon av Judea og Samaria i 1967. Overfor generalene i IDF, som løper venstresidens ærend, er det behov for et politisk initiativ, mener Glick.

De to bibelske kjerneområdene, Judea og Samaria, representerer et dilemma for Israel. Det er nemlig nødvendig å kontrollere disse arealene av sikkerhetsmessige årsaker, og landet ønsker dessuten politisk kontroll over områdene fordi de er den jødiske sivilisasjons krybbe. Men israelske myndigheter har tradisjonelt vært redd for å beholde kontrollen over kjerneområdene fordi det kan forrykke den befolkningsmessge sammensetningen i Israel, som i dag har en klar jødisk majoritet.

Frykten er at ved å inkludere den palestinske befolkningen i Eretz Israel, vil det ødelegge den tre-kvart store jødiske majoriteten i landet. Hvis det skjer, vil Israel miste sin internasjonale legitimitet, heter det, og dermed kanskje gjøre slutt på den sionistiske drøm og den jødiske suverenitet over løfteslandet som de vant tilbake i to kriger, henholdsvis i 1948 og 1967.

Når det gjelder spørsmålet om internasjonal legitimitet, har begivenhetene de siste 16 år riktignok vist at sympatien for Israel ikke har økt, verken som følge av ensidige israelske innrømmelser, landavståelser eller av PAs blanke avvisninger av Israels krav om retten til å eksistere som jødisk stat! Tvert imot har den internasjonale støtten til PA stadig økt i Vesten siden de for n. gang avviste et israelsk tilbud om egen stat i juli 2000 - og i stedet truet med fortsatt krig og utslettelse av landet.

Denne tingenes tilstand viser at det ikke er noe samsvar mellom Israels internasjonale status og dets vilje til å komme med territoriale innrømmelser overfor palestinerne. Som en følge av det, bør ikke Israel la spørsmålet om internasjonal legitimitet og aksept telle med i den strategiske tenkningen omkring landets langsiktige mål, som bør væe annektering av Judea og Samaria, hevder Glick. Bare hvis en innlemmelse i Israel av den palestinske befolkningen i Samaria og Judea som israelske borgere vil ødelegge Israels jødiske majoritet, er vi inntil videre nødt til å avfinne oss med noe mindre enn full suverenitet over de bibelske landområdene, skriver hun.

Det er også standpunktet til Naftali Bennetts parti «Det jødiske hjem», som lenge har gått inn for en annektering av Judea og Samaria. Det er et problem å finne ut hvor mange palestinere som bor i Judea og Samaria fordi det fins så mange uoffisielle beregninger av antallet. Den politiske venstresiden ser for seg et demografisk dommedagsscenarium om disse landområdene annekteres, og insisterer på sin forståelse at jødene da umiddelbart vil slutte å være i flertall vest for Jordanelven.

Venstresiden i Israel, støttet av generalene i IDF, anklager enhver tilhenger av enstatsløsningen for å være en anti-sionist og har, naturlig nok, forandret partinavnet sitt fra Labor til The Zionist Union. Den politiske høyresiden mener at størrelsen på den palestinske befolkningen er stekt overdrevet. I 2005 publiserte «The independent American-Israeli Demographic Research Group»(AIDRG) sin første beregning av palestinske befolkningsdata, og har senere fulgt opp arbeidet, som har avslørt at palestinerne ofte forstørrer tallene sine og har plusset på innbyggertallet i «Palestina» med 1.5 millioner mennesker, som altså ikke eksisterer.

Høyresiden har på sin side konkludert med at befolkningsutviklingen i Israel ikke er noen demografisk trussel, tvert imot er den en strategisk fordel. Arafats profeti om at palestinerne til slutt vil beseire Israel med den palestinske kvinnes livmor, ser ut til å slå feil. Basert på AIDRGs data er det et faktum at Israels fertilitetsrate er større enn palestinernes i Judea og Samaria, samtidig som immigrasjonen til Israel er større enn den palestinske emigrasjonen fra Vestbredden og Israel. Ingen av disse data gir likevel høyresiden noen politisk gevinst, skriver Glick, siden Israel ikke har offisielle og aksepterte data om den palestinske befolkningsutvikling.

Forsvarsministeren har derfor tatt til orde for en debatt i Israel om dette spørsmålet. Men til det trengs det sikre tall på bordet. Statsminister Benjamin Netanyahu har blitt oppfordret av Glick til å utnevne et team, som skal ha som mandat å finne ut hvor mange palestinere som fins i Det hellige land, uavhengig av valgresultatet i det palestinske kommunevalget i oktober i år, som sikkert vil operere med oppblåste tall. Israel er ikke avhengig av hjelp fra palestinske myndigheter i denne undersøkelsen. Alt som trengs er israelske forskerteam som kan analysere luftfotografier av områder i Judea og Samaria, tolke det palestinske vann- og elektrisitetsforbruket og samle inn emigrasjonsdata fra «crossing points» til Jordan og utreisetillatelser fra Ben Gurion Airport.

For å minimalisere faren for at dataene blir misbrukt, bør Netanyahu utpeke representanter fra motstridende demografiske fraksjoner som til slutt kan møtes i et forum sammen med analytikere fra Det nasjonale sikkerhetsråd i Israel. Glick tror ikke på magiske løsninger på problemene med palestinerne, men tror det fins noen opsjoner som ennå ikke er utprøvd. For å utprøve disse trenger Israel å kjenne til størrelsen på den demografiske trusselen. Den har hun fyldig gjort rede for i boka si «The Israeli Solution: A One State Plan for Peace in the Middle East» fra 2014. Trusselen er, etter min mening, minimal i forhold til tidligere tiders trusler mot det jødiske folk. Les boken og finn ut hvilken politisk side som taler sant!