Jødestat-hat

Ikke all kritikk av Israel er antisemittisk. Men noe av den er det.

En bølge av demonstrasjoner har rullet over verden i forbindelse med den elleve dager lange konfrontasjonen mellom Hamas og Israel. London er en av byene der det var en rekordstor demostrasjon mot den jødiske staten. 180.000 deltok, ifølge arrangørene. At det ble brent israelske flagg, er ikke egnet til å overraske lenger. Men fortsatt bør det mane til ettertanke når en av talerne sa at «de ikke har lært noe av det som skjedde med dem i Europa».

Plakater og skilt viste at vedkommende ikke var alene av å tenke i slike baner. «Israel, den nye Nazi-Staten» og «Nazister finnes fortsatt, de kaller seg sionister nå» var to eksempler. Statsminister Benjamin Netanyahu ble anklaget for å «overgå Hitler i barbari».

I flere byer både i Nord-Amerika og Europa er jøder blitt utsatt for tilsynelatnde umotiverte angrep. Mange eksempler er blitt dokumentert både i tradisjonelle medier og sosiale medier.

I kjølvannet av den siste bataljen i Midtøsten er en kort undervisningsvideo fra den avdøde sjefrabbineren i Storbritannia, Jonathan Sacks, blitt resirkulert på internett. Der spør Sacks hvordan antisionisme kan være den nye antisemittismen. Mens antisemittismen handler om et folk, en rase, en etnisk gruppe, blir antisionisme forstått som en innvending mot et land, en nasjon, en stat, sier Sacks. Men han påpeker at antisemittisme er et virus som muterer.

Det maner til ettertanke at dette landet er utsatt for sverting og fordømmelse som ingen andre.

Historisk kan man enkelt sagt si at jødehat finnes i tre varianter. Den første er antijudaismen som i sin natur har vært teologisk. Jøder ble i europeiske land gjort kollektivt ansvarlige for Jesu død og ellers beskyldt for å være illojale og ha en skadelig religiøs innflytelse. Dette var bakgrunnen for den såkalte jødeparagrafen i den norske Grunnloven av 1814. Fram til 1851 var jøder nektet adgang til riket.

Den andre formen er antisemittismen som baserer seg på raseteori, noe nazistene tok til det ekstreme. Mennesker ble rangert etter rase med ariere på toppen og jøder på bunnen. Jødene ble sett som parasitter som var ødeleggende for Det tredje riket. Derfor kom nazistene under Wansee-konferansen i 1942 fram til «den endelige løsningen»: Jødene måtte utryddes.

Fra tid til annen blir Holocaust framstilt som selve årsaken til at staten Israel ble etablert i 1948. Men da overser man at jødene har over 3.000 års historie knyttet til området. Selv om forskjellige imperier har hatt kontroll der gjennom århundrene, har ingen andre etablert en nasjonalstat. Og den moderne sionismen hadde oppstått i god tid før andre verdenskrig. Flere jøder hadde vendt tilbake til sine fedres land. De var ikke trygge andre steder.

Økende antisemittisme rundt i verden gir naturligvis ikke Israel blankofullmakt i krig og konflikt. Folkerettslige forpliktelser gjelder. Men det maner til ettertanke at dette landet er utsatt for sverting og fordømmelse som ingen andre. Og viljen til å forstå den eksistensielle trusselen Israel opplever fra blant annet Hamas, Islamsk Jihad og Iran, er foruroligende liten. Man bør ikke være for snar til å utelukke at motviljen mot Israel kan ha noe med landets jødiske identitet å gjøre.