Jødehatet må bekjempes

De siste to årene har vært preget av økende antisemittisme i den vestlige verden etter 7. oktober. Man skulle tro at frie demokratier ville øke sin sympati for terror-eksponerte Israel og deres nødvendige kamp mot dette, men reaksjonen har vært motsatt. Vi har fått en «arab street» i vår egen sivilisasjon, og svake politiske ledere og partier bøyer seg for volden og voldstrusselen. 

Det har gått så langt at man har tillatt slagord som «from the river to the sea» og «global intifada». Og det i et Norge som har vedtatt en hatparagraf i straffeloven som skal forby uttrykk for hat og trusler mot folkegrupper. Dette har vist seg å være en sovjetlov som blir anvendt selektivt politisk, akkurat som vi fryktet. 

Søndag 14. desember fikk vi et uttrykk for global intifada. En far og en sønn som hadde uttalt lojalitet til IS utfører et massedrap mot en jødisk Hanukah feiring på Bondi Beach i Australia. NRKs dekning av det hele er skammelig. Norge bruker fremdeles tid på å prosessere 22. juli. Massemorderen Anders Behring Breivik sitter i fengsel, og ingen sympati for han vil bli tolerert i Norge. Hvorfor denne uendelige toleransen for hat mot jøder og unnfallenhet for terror mot jøder?