Jesus og samaritanerne, kristne og muslimer

Må vi gå til dem, ta det første steg? Er vi villige til å la kulturelle forskjeller ligge? Er vi mer opptatt av å kritisere islam og muslimer enn å gi dem evangeliet?

18. januar, 2. søndag i åpenbaringstiden, handlet prekenteksten i Den norske kirke om Jesus og samaritanerne. Den har et høyaktuelt budskap. Jeg aner ikke om det var noen predikant som trakk linjen fra konflikten mellom jøder og samaritanere og dagens aktuelle konflikt.

Helt fra islams profet Muhammeds egen tid (570–632), da kristne avviste Muhammed som profet, har det vært et spenningsfylt forhold mellom Muhammeds etterfølgere og Jesu etterfølgere. Hvordan en beskriver denne historien, avhenger av øynene som ser. Islam vektlegger korstogene fra 1095 som hadde som mål å bekjempe muslimene og gjenerobre Jerusalem. Pave Urban II sa: «Deus vult!» som betyr «Gud vil det!» Dermed var dette de kristnes kamp mot muslimene. Den islamske, og særlig tyrkiske, forfølgelsen av kristne som fant sted forut for korstogene, er mindre påaktet. Fra kristnes side vil en huske at i samfunn kontrollert av muslimer, har kristne måttet finne seg i dhimmistatus. Det arabiske ordet «dhimmi» betyr beskyttet, men for å være beskyttet må en betale beskyttelsesskatt og akseptere sterke begrensninger i trosutøvelsen. Islamsk teologi og sharia definerer hvordan muslimer kan behandle mennesker som er dhimmi. Ikke sjelden, helt fra Muhammeds tid til i dag, har det betydd forfølgelse.

I disse dager (januar 2015) opplever en terrorhandlinger og et voldsomt sinne blant muslimer i Niger som en reaksjon mot franske karikaturtegninger av Muhammed. Hevnen deres rammer kristne kirker. Flere ganger det siste tiåret har massene i muslimske land reagert med voldelige handlinger rettet mot kristne som reaksjon på karikaturtegninger og andre handlinger i vestlige land.

Da Egypts islamske president Morsi ble fjernet i 2013, ble reaksjonene fra hans tilhengere rettet mot kristne, med ødeleggelse av hundrevis av kirker og kristne institusjoner og hjem. I hele den muslimske verden betraktes kristendommen som Vestens religion. Kristendommens tilstedeværelse i muslimske land anses som vestlig og fremmed, på tross av at kristendommens vugge sto i Midtøsten 600 år før islam oppstod i det samme området. World Watch List fra Åpne Dører har gjennom flere år dokumentert hvordan muslimsk forfølgelse av kristne øker.

Hvordan forholder vi kristne oss til denne utfordrende situasjonen? Kan vi lære noe av Jesu holdning til samaritanene? Opprinnelig var samaritanerne et blandingsfolk som bosatte seg i landområder i Israel etter assyrernes erobring i 721 f. Kr. og bortføringen av de ti Israelsstammene. Etter jødenes tilbakevending fra Babylon et par hundre år senere, ble det et spenningsfylt forhold mellom jødene og samaritanerne. Samaritanerne hadde sitt tempel på fjellet Garisim, men det var blitt ødelagt i år 179 f. Kr. og lå i ruiner også på Jesu tid. Jøder og samaritanere ville ikke ha noe med hverandre å gjøre. Et eksempel på jødisk avsky for samaritanerne kommer til uttrykk når de kaller Jesus «en samaritan og en besatt» (Joh. 8,48). En jøde som skulle reise mellom Galilea i nord og Judea i sør, noe de måtte gjøre ved de religiøse høytidene, dro utenom Samaria, langs kysten eller gjennom Jordan-dalen.

Jesus bryter mønsteret. Fire beretninger i evangeliene beskriver dette. Den første handler om Jesu møte med en samaritansk kvinne ved brønnen i Garisim. Johannes forteller at Jesus måtte dra gjennom Samaria. Hvorfor måtte han det? Han måtte det for å demonstrere at skillelinjen og fiendskapet mellom jøder og samaritanere måtte brytes. Han tilbød evangeliets gave like tydelig til samaritanerne som til jødene. Han brøt kulturelle skiller ved å drikke av den samme kilde. Han hadde samfunn med samaritanerne på samme måte som med sine jødiske landsmenn. En liten tankevekker: I møtet med samaritanerne kritiserer ikke Jesus deres religion eller noe ved deres holdninger. Han har heller ikke en forelesning for disiplene sine om manglene ved samaritanernes tro eller deres fiendtlige holdning til jødene. Han bare forteller at de trenger evangeliet og at de er rede til å ta imot. «Markene er allerede hvite til innhøsting.»

Den andre historien er Jesu fortelling om den barmhjertige samaritan. Han svarer på et spørsmål fra en jødisk lovlærd om hvem som er hans neste. Jesu svar er trolig mer provoserende enn vi helt forstår. Jeg leste nylig en kommentar på internett der en kristen åpent sier at han «misliker muslimer». Den jødiske lovlærde mislikte høyst sannsynlig samaritanere. Men Jesus fremholder samaritanen som et moralsk forbilde.

Den tredje historien handler om at Jesus helbreder ti spedalske. Men bare ni av dem kom til Jesus for å takke. Det var en samaritan, en fremmed. Nå tror jeg at de andre ni, sannsynligvis jøder alle sammen, gikk til templet i Jerusalem for å takke Israels Gud. Men denne ene, en ikke-jøde, kom til Jesus og ga Gud ære gjennom ham. Jesus sier til ham: «Din tro har frelst deg!»

Den siste historien forteller at Jesus og disiplene var på veg til Jerusalem for å feire påske. På nytt gikk vegen gjennom Samaria, men samaritanerne ville ikke ta imot dem siden de var på veg til Jerusalem. Jesu disipler reagerer med sinne og hevntanker. Men Jesus sier: «Dere vet ikke hva slags ånd dere er av. Menneskesønnen er ikke kommet for å ødelegge menneskeliv, men for å frelse.»

Apostlenes gjerninger inneholder også en historie om samaritanerne. Guds Ånd er en så mektig kraft i den unge kirken som inntil da har bestått av bare jøder, at en evangelist også drar til Samaria. Ingen etniske eller religiøse skillelinjer får stå i vegen for evangeliet. Det skjedde mange tegn og helbredelser. Apostlene kommer etter, og snart er det stor kristen vekkelse. Jøder og samaritanere forenes i Jesus.

Disse eksemplene handler om Jesus, de første kristne og samaritanerne. Og nå spør jeg: Utfordrer de oss kristne i forhold til muslimer? Må vi gå til dem, ta det første steg? Er vi villige til å la kulturelle forskjeller ligge? Er vi mer opptatt av å kritisere islam og muslimer enn å gi dem evangeliet? Ser vi mer på farene enn på mulighetene, mer på terroren utført av et mindretall enn på lengslene hos millioner? Kan vi holde en muslim fram som et moralsk forbilde? Kan vi fortelle gode historier om muslimer? Har vi Jesu ånd eller verdens ånd når de gjør noe galt mot oss? Er vi så fylt av Den hellige ånd at vi vil gå til dem, helbrede dem i Jesu navn og dele det glade budskapet med dem?