Jesu yppersteprestelige bønn

Påskens dramatikk kan en lese om i hvert av Bibelens evangelier. Som ofte ellers er det Johannesevangeliet som skiller seg ut fra de tre andre, og Jesu siste dager er spesielt rikt gjengitt av Johannes. Faktisk er de siste ti kapitlene av dette evangeliet viet til hendelsene rundt påsken og tiden etterpå.

Mye av det som trekkes fram er ikke gjengitt i noen av de andre evangeliene. Her får vi lese om at Jesus vasker disiplenes føtter (kap. 13), vi får høre at Jesus er veien, sannheten og livet (kap. 14), vi får utdypende kjennskap til Den Hellige Ånd som talsmannen og løftet om at Faderen skal sende talsmannen i Jesu navn (kap. 14-16), vi får høre lignelsen om det sanne vintre (kap. 15), og vi får ta del i Jesu mektige bønn sammen med disiplene (kap. 17). Denne bønnen har berørt meg dypt den siste tiden, og jeg vil så gjerne dele videre det jeg er blitt truffet av.

Alt i disse kapitlene skjer på skjærtorsdag, eller natt til langfredag. Det er altså den siste tiden Jesus har sammen med sine før han blir tatt til fange. Det er nå han får sagt det siste han har på hjertet. Han vet hva som snart skal skje, og har nå noen uforstyrrede timer sammen med de nærmeste før han må bære sitt kors opp til Golgata. Det gir en annen dimensjon til teksten når en har dette som bakteppe. Alt Jesus sier her er vel overveid – og viktig. Etter at Jesus har fortalt dem om denne verdens trengsler, og om at de snart spres hver til sitt og lar Jesus bli igjen alene, løfter han blikket mot himmelen og ber til sin Far. Disiplene hørte hans bønn, og lyttet nok inderlig.