Jesu kongelige oppstandelsesliv – og vår oppstandelse

1. Kor 15 kalles Oppstandelseskapittelet. I vårt avsnitt handler det om Jesu oppstandelses følgevirkninger for alle troende, sitat:

22 For likesom alle dør i Adam, slik skal også alle bli gjort levende i Kristus.

Apostelen stiller her opp en kontrastpreget parallell mellom Adam og Kristus (sml Rom 5,12–21). Det at «alle dør i Adam» – handler om menneskets dødelighet (1. Mos 2,17). Adam falt i synd (1. Mos 3,6) og pådro seg selv og etterslekten arvesynd (Joh 3,6, Rom 5 etc.). Da arver vi samtidig også Adams dødelighet.

I kontrast mot dette skal alle Kristus-troende «bli levendegjort». Men det skal skje «i Kristus». Den gjelder ikke alle mennesker, men bare alle Kristus-troende. Vers 22 lærer ikke universalisme.

Etter dette prinsipp-utsagnet kommer tidsrekkefølgen, sitat:

23 Men hver i sin egen avdeling: Kristus er førstegrøden. Deretter skal de som hører Kristus til, bli gjort levende ved hans komme.

Stikkordet «førstegrøde» introduseres i vers 20, men her utdypes det: Kristus er oppstandelsens førstegrøde. Paulus låner bilde fra førstegrøde-offeret (3. Mos 23,15ff). Bildet sier at likesom førstegrøde-offeret går foran resten av innhøstingen og helliger den, slik går Kristus foran alle andre inn i oppstandelseslivet.

Tanken på en tidsrekkefølge i oppstandelsen bor også i uttrykket «hver i sin egen avdeling». Det greske ordet «tagma» betegner oppstilte militæravdelinger. Avdelingskommandanten (= Jesus) utgjør alene den første avdelingen som marsjerer fram.

Deretter skal den neste avdelingen marsjere fram: «de som hører Kristus til». De skal levendegjøres «ved Kristi parusi (= komme, ankomst, gjenkomst)». Det er deres oppstandelses-tidspunkt.

Etter denne andre avdelingen lyder fortsettelsen slik, sitat:

24 Deretter kommer enden, når han overgir riket til Gud og Faderen, etter at han har tilintetgjort all makt og all myndighet og velde.

Tidsadverbet «deretter» angir et tredje punkt i tidsrekkefølgen. Men det trenger ikke bety «straks deretter», påpeker Sigurd Odland med flere. Kan det da være rom for noe i retning av en tredje avdeling?

Dette tredje leddet i tidsrekkefølgen omtales på grunnspråket som «to télos». Det kan bety «resten» eller «slutten». Men nesten alltid i NT betegner det enden, endemålet, endestasjonen. Og om dette endetidspunktet skriver Odland, Mosbech og Danbolt at det kanskje kan være det samme som Tusenårsriket (se Åp 20,4–5).

Grunnen til den antakelsen er opplysningene som følger i dette og de neste versene. Her i vers 24 kommer enden: (1) når Jesus har overgitt riket til Faderen, og: (2) etter at han har tilintetgjort alle Gudsrikets fiendemakter. Det må altså være tid og rom på dette tidspunktet til begge deler. Og det kan passe med et Tusenårsrike som (ifølge Odland) må forstås som «et foreløpig herlighetsrike» – mens Kristus sluttfører fordervsmaktenes tilintetgjørelse.

Dette utdypes i neste vers, sitat:

25 For (det er nødvendig at) han skal herske som konge til han får lagt alle fiendene sine under føttene sine.

Dette verset begynner på gresk med et lite verb, «deí», som betegner (frelseshistorisk) nødvendighet. Mange oversettere gjengir det med «skal», men i oversettelsen ovenfor har jeg føyd leddet inn i en nesten overtydelig parentes. Ved historiens klimaks skal Kristus herske som konge.

Hovedutsagnet i vers 25 er at Kristus skal «herske som konge». Det gjør han i Tusenårsriket, sier Åp 20,4f. Tolket slik blir det også plass i endetidsteologien til alle de gammeltestamentlige profetiene om kong Messias' hersking i Jerusalem (se bl.a. Amos 9,11ff = Apg 15,16f etc.).

Tidsangivelsen i vers 25b er «inntil». Kristi skal herske som konge «inntil» et tidspunkt. Selve tidspunktet angir Paulus med et sitat fra Salme 110,1 der Herren sier til kong Davids herre: Sett deg ved høyrehånden min «inntil jeg får lagt fiendene dine til skammel under føttene dine». Det tidspunktet som i vers 24 kalles «enden» er altså her i vers 25 en tid da Kristi kongehersking skal skje og rikets fiender tilintetgjøres.

Men én fiende ønsker Paulus å gi egen omtale, sitat:

26 Den siste fienden som blir tilintetgjort, er døden.

Døden er ifølge 1. Mos 2,17 syndens straff. For at døden skal kunne tilintetgjøres – må først synden slettes og Satan overvinnes. Ifølge Åp 20,4ff fullbyrdes dette i etterkant av Tusenårsriket.

Vers 26 kan se ut som bare et innskudd, men knytter i virkeligheten hovedtanketråden bakover til vers 22 og dessuten fremover til nok et «kongelig» skriftbevis (Sal 8,7), som kommer i vers 27a, sitat:

27 For «alt har han lagt under føttene hans». Men når han sier at alt er underlagt ham, da er det klart at han som la alt under ham, er unntatt.

Salme 8 handler om mennesket som Guds visekonge over skaperverket. Men leddet «under hans føtter» er delvis likelydende med det tilsvarende leddet om Kristus i Sal 110,1. Kristus er dessuten et sant menneske. Derfor tolker Paulus Sal 8,7 først og fremst som et utsagn om Kristus og som en indirekte Kristus-profeti (sml Hebr 2,6–8, Efes 1,20–22).

Men ett unntak ønsker apostelen å presisere: Gud Fader selv er ikke Sønnens underordnede.

I vers 27–28 bruker Paulus til sammen seks ganger ord fra ordfamilien «hypotagée» (underordning), først tre ganger her i vers 27, deretter tre ganger om Sønnens underordning under Faderen, sitat:

28 Men når alt er ham underlagt, da skal også Sønnen selv underlegge seg ham som la alt under ham, for at Gud skal være alt i alle.

Her er vi fremdeles ved samme endetidspunkt som i vers 24. I vers 24 skulle Sønnen overgi riket til Faderen. Her i vers 28 skal Sønnen samtidig selv underordne seg under Faderen.

Det er innvendt mot vers 28 at Sønnen umulig kan være Faderens underordnede, siden Faderen og Sønnen er ett i treenighetens fundamentale vesensenhet. Men vers 28 opphever ikke vesensenheten mellom Faderen og Sønnen. Det beskriver bare Sønnens frelseshistoriske oppgave innenfor vesensenheten.

Vers 28 sier i sak det samme som Jesu mange ord i Johannesevangeliet om at Sønnen er sendt av Faderen og sier og gjør bare det som Faderen har befalt. For det er også underordningstekster.

Vers 28 slutter med en formålssetning, som beskriver sluttresultatet: Faderen «skal være alt i alle» (sml. Rom 11,36). Det betyr, sier Sigurd Odland, at Gud nå helt skal gjennomtrenge og fylle alle frelste med sin egen vilje og sitt eget guddomsliv. Sønnens tjeneste som frelsesformidler er til ende.