Jeg vil heller ha én Ingrid Olina til enn ti politikere uten ryggrad

Ingrid Olina Hovland er en av få unge politikere som faktisk har vist mot det siste året. Hun har stått i stormen, møtt massiv motstand og tålt et press mange langt mer erfarne politikere ville knekt under. Senest med utspillet om å avskaffe 1. mai. Mange rister på hodet. Jeg tenker det motsatte: Endelig en politiker som tør å mene noe.

Det mest oppsiktsvekkende er ikke hva hun sier, men hvor raskt kravet om taushet kommer når noen sier det tydelig. En tale, et kontroversielt forslag eller et standpunkt uten filter er ofte nok til at krav om avgang, fordømmelser og moralsk panikk settes i gang. Uenighet er en del av demokratiet. Forsøk på å tie folk er det ikke.

Man trenger ikke være enig med Hovland i alt for å se verdien av det hun representerer. Hun viser at politikk fortsatt kan handle om overbevisning, ikke bare strategi. Om ærlighet, ikke bare kommunikasjonsråd. Om å stå for noe også når det koster.