«Jeg er tater»

NRK TV viste i april dokumentarfilmen «Jeg er tater». Her forteller ungdommene Sara og Sunniva Wilhelmsen som er av taterslekt på farssiden, sammen med sin far Frank og bestefar om kulturen og de reisendes historie – på godt og vondt. Foreldrene ble skilt, og jentene flyttet sammen med moren til Molde. Men samtidig hadde de god kontakt med far og bestefar.

Taterne, de reisende eller romanifolket som de også ble kalt, kom til Norge på 1500-tallet. Og deres historie i Norge har også sine svært mørke sider. På 1700-tallet var de fritt vilt, og det var til og med skuddpremie for å drepe tatere. Sara og Sunniva opplevde selv ikke mobbing, men det gjorde faren Frank. Bursdagsselskapet ble en ensom affære. Ingen av de inviterte guttene kom. Og brukte han sykkel på vei til skolen, var den garantert punktert når han skulle hjem. Noe lignende skjedde med sparken om vinteren, meiene ble knekt. Så skoleveien måtte han gå, og ofte springe så fort han kunne for ikke å bli banket opp av andre elever.

Taternes liv var langsommere enn andres. De solgte klokker, men var ikke selv så nøye med å følge den. På sine reiser i Norge og Sverige drev de handel med varer som bygdefolket trengte, og var ofte de første blikkenslagerne i bygdesamfunnet.