Jeg er bare en pilgrim på denne veien!

Da min far døde for noen år siden, la han bak seg et ganske tøft liv. Allerede fra barne- og ungdomsårene hadde han med seg en del opplevelser som preget ham gjennom hele livet etterpå. Han ble også etter hvert syk, og fikk diagnosen bipolar. Denne diagnosen kan man leve ganske godt med, dersom man tar medisiner, men det var ikke far innstilt på. Jeg tror oppturene i de maniske periodene opplevdes så frigjørende, at de var verdt nedturene da depresjonen satte inn. 

Far var en intelligent og ressurssterk fyr som fikk seg både en høy utdannelse og gode jobber. I mange år klarte han å leve tilnærmet normalt, selv om alle som var tett på ham selvsagt merket at noe ikke var som det skulle. Det er mange ting som kunne vært fortalt, men det har ikke denne relativt korte andakten plass til. Jeg kan derimot gi dere kortversjonen, og det er at livet etter hvert sakte med sikkert raknet. To ekteskap røk, jobber forsvant, hus og hjem likeså. 

De siste årene av livet levde far ganske hardt. Han drakk mye alkohol, noe han forklarte som «selvmedisinering», og han hang med en del feil folk. Han var en slags byoriginal i Drammen, og mange visste hvem han var. De fleste som jobbet i politiet var på fornavn med far, og han var nok til en del bry, selv om han aldri ble en hardbarket kriminell. 

Som en følge av det harde livet han levde, opplevde han stadig å miste noen av sine kammerater eller venninner som han hadde hengt med i Kirkens Bymisjon eller Frelsesarmeen. Far var veldig god til å synge, og ikke så sjelden bidro han med en sang i begravelsen. Den sangen han ofte sang i slike sammenhenger var sangen «Guttær» av Henning Kvitnes. 

Jeg er bare en pilgrim på denne veien, Guttær
Jeg er bare en pilgrim på denne veien, Guttær
Jeg er bare en pilgrim på denne veien, Guttær
Og den har aldri vært mitt hjem

For denne veien har vært full av høl og humper, Guttær
Veien har vært full av høl og humper, Guttær
Veien har vært full av høl og humper, Guttær
Men troen var en trofast følgesvenn

Så kan vi møtes rundt bålet om kvelden
Og dele sanger, varme ord og eventyr

Jeg er bare en pilgrim på denne veien, Guttær
Og den har aldri vært mitt hjem

Så ikke gråt en tåre mer for meg, Guttær
Ikke gråt en tåre mer for meg, Guttær
Ikke gråt en tåre mer for meg, Guttær
For litt lengre ned så får dere se

For jeg regner med jeg skal røre ved hans hånd, Guttær
Jeg regner med jeg skal røre ved hans hånd, Guttær
Ja jeg regner med jeg skal røre ved hans hånd, Guttær
Og jeg legger inn et godt ord hvis jeg kan

Så kan vi møtes rundt bålet om kvelden
Og dele sanger, varme ord og eventyr

Jeg er bare en pilgrim på denne veien, Guttær
Og den har aldri vært mitt hjem

Da far selv døde og vi planla begravelsen, så var vi alle enige om at denne sangen måtte vi ha med. Ikke bare fordi han selv hadde sunget den til mange andre avdøde kompiser, men fordi vi på mange måter opplevde at den oppsummerte hele hans liv. Han hadde opplevd veldig mye hull og humper i veien, mye av det hadde han sørget for selv, men han tviholdt på troen sin og var helt trygg på at Gud aldri forlot ham. 

Det var sterkt å få lov til å stå i en nærmest fullsatt Bragernes kirke i Drammen og holde andakt i fars begravelse. Sterkt å få minne folk på at far hadde helt rett; uansett hvor mye du roter til livet, uansett hvordan veien din blir, så er Gud der. På mange måter ble far sin begravelse en dag fylt med nåde og med håp, og hans historie har jeg brukt mange ganger senere til å si viktige ting om en Gud som tåler hele vårt liv. 

Fram til for et par uker siden har «Guttær» for meg vært en sang som har passet til fars liv, men så slo det meg plutselig en dag at den kanskje også passer skremmende godt inn i mitt liv også, bare med et litt annet fortegn. Sangen kan være til håp for dem som opplever at livet er tøft, en oppmuntring til å holde ut, men for meg ble den plutselig også en påminnelse om at også jeg bare er en pilgrim, på vei til noe annet.

Min vei oppleves ikke humpete. Tvert imot, den er rett og fin. Livet smiler på mange måter, og jeg opplever at livet er så godt at det nesten er vanskelig å lengte etter noe etter dette. Jeg kan ta meg selv i å tenke at Jesus ikke må komme enda, fordi jeg har så mye igjen å oppleve og gjøre her på jorda, men jeg må ikke glemme at jeg er jo også bare en pilgrim, på vei til et annet hjem. Målet med mitt liv er ikke å bygge og bo her, men holde blikket på det som ligger der fremme!