Jakten på jukserne

En spesiell gruppe studenter fikk en svett start på dagen i går. Det var de som bløffer Lånekassen om hvor de bor, og som våknet til nyheten om at de nå skal sjekkes.

Tidligere har Lånekassen tatt stikkprøver for å avsløre juksemakere. Nå må hele 50.000 av dem som fikk utdanningsstipend i 2014 sende inn kopi av leiekontrakten eller dokumentasjon som viser at de eier boligen som de har oppgitt til Lånekassen.

Dermed sliter de, alle de som har registrert seg på adressen til sine søsken eller venner, mens de i realiteten fortsatt bor hjemme og mottar borteboerstipend som de ikke har rett på.

Det kan høres ut som en bagatell. Det er lett å tenke at dette handler om små summer og et lite antall studenter. Slik er det dessverre ikke. Selv om Norsk Studentorganisasjon bestrider tallet, mener Lånekassen selv at studenter svindlet til seg 72 millioner kroner i løpet av undervisningsåret 2011-2012. Dette er penger som blitt stjålet fra fellesskapet.

Konsekvensene kan bli alvorlige for juksemakerne som blir tatt i årets borteboersjekk. Ikke bare mister de retten til å få omgjort 40 prosent av fjorårets studielån til stipend. De risikerer også å miste retten til støtte for fremtidige undervisningsår. For noen betyr det kanskje at de ikke vil klare å skaffe seg utdannelse. Det er en hard straff. Men så alvorlig ser altså norske myndigheter på at folk bløffer til seg fellesgoder som de ikke har rett på.

Storkontrollen har forhåpentligvis en oppdragende effekt. For nettopp søknaden til Lånekassen er mange nordmenns første selvstendige søknad om hjelp fra det offentlige. Da er det viktig at de allerede her lærer at juks er galt. Det handler om å modellere holdninger som vil være avgjørende hvis den norske velferdsstaten skal ha en fremtid.

Et særpreg med det norske samfunnet sammenlignet med mange andre, er den høye graden av tillit borgerne imellom. Denne tilliten er en av grunnpilarene i velferdsstaten. Vi stoler på at folk er ærlige. At man oppgir riktige opplysninger når man søker om et velferdsgode. Slik føler vi oss trygge på at det er de som virkelig trenger det, som får hjelp. Og slik har velferdsstaten oppnådd tverrpolitisk konsensus.

Alternativet til et system basert på tillit, er et omfattende kontrollregime med dertilhørende svulmende byråkrati. Det er dette som blir konsekvensen hvis utbredt juks gjør at tilliten viker for mistillit, fordi stadig flere jukser. Jo mer juks, jo mer behov for kontroll som man skulle ønske man slapp å bruke ressurser på.

Velferdsstatens fremtid avhenger av flere forhold. Ett av dem er kloke politiske prioriteringer, for å hindre at de mange ordningene ikke vokser seg så omfattende at fellesskapet ikke har råd til dem. Et annet forhold er kampen mot korrupsjon. Og et tredje er definitivt jakten på jukserne. For konsekvensen, hvis folk ustraffet kan utnytte velferdsstaten, er at de kollektive ordningene undergraves og til slutt kollapser. Det vil være en katastrofe for alle de av oss som i løpet av livet trenger velferdsstatens sikkerhetsnett.