| Debatt
Ja, vi elsker liturgi!
ÉN ENHET: Det som gjorde roingen til et så mektig syn var jo nettopp fordi alle rodde som én enhet og én hær. På samme måte burde liturgien minne oss om hvem vi er, skriver Tomas Opstad.
Fredrik Varfjell / NTB
Sommeren 2026 har vært en av de mest minnerike somrene for oss nordmenn, og ja, jeg snakker da selvsagt om fotball-VM. Mange ble veldig begeistret over å se våre beste menn gjøre comeback etter 28 år lang ventetid. Det var et landslag i medvind, tusenvis av nordmenn på tribunen som gang på gang gjennomførte den nå verdenskjente «roingen». Fram og tilbake, som åretak i et svært vikingskip.
Roingen har blitt et av de mest kjente bildene fra hele dette mesterskapet, og kanskje er det nettopp fordi det er så fascinerende, og ærlig talt mektig, å se så mange mennesker som gjør en og samme ting i en og samme rytme. Tenk om noen på tribunen skulle rodd i sitt eget tempo? Eller om noen her og der sto oppreiste? Eller bare gjorde det som de føltes var riktig der og da?
Det ville neppe vært like kraftig og det ville i hvert fall ikke gått like viralt og skapt det samme engasjementet som det nå har gjort.
