Ja til selvpålagt kvotering

Vi har ikke råd til å la være – for Guds rikes skyld.

Jeg har vokst opp midt i tjukkeste Indremisjonen i Østfold, men det hindret meg ikke fra å vokse opp med sterke og dyktige kvinnelige lederskikkelser rundt meg.

Min bestemor var i tiår bedehusets kanskje beste møteleder. Hun forberedte seg aldri – det skapte bare nervøsitet – men ledet gjorde hun med trygghet, varme og varhet for hva Gud hadde å si til forsamlingen.

Min grandtante var Vestre Østfold krets av Indremisjonens første (og siste) kvinnelige formann. Mamma var lokalbedehusets første styreleder.

Det kunne nok være strid om kvinners plass, men disse kvinnene – som jeg alle setter svært høyt – har vist meg at i Guds rike dreier det seg først og fremst om nådegaver og egenskaper for de tjenestene som man går inn i. Dette har sine røtter tilbake til haugebevegelsen selv.

Hans Nielsen Hauge var seg bevisst at med så store utfordringer som vennesamfunnene stod over, så kunne de ikke sløse med ressursene. I Hitrabrevet fra 1802 gir Hauge åndelig lederansvar både til menn og kvinner, og dette var svært radikalt.

Haugeforsker Linda Helén Haukland skrev dette til meg om haugekvinnene før Veritaskonferansen i fjor: «Deres autoritet og lederfunksjon var både ønsket, verdsatt og legitim blant haugianerne. De entret rom som trygge, ydmyke og ofte mye eldre menn i deres egen krets skapte for dem, og de var frimodige som likeverdige forkynnere, medarbeidere, gründere og ledere, ikke på vegne av sitt kjønn, men sin skaper.»

At Hauges syn på kvinner i tjeneste ble tonet kraftig ned i tiårene etterpå er en liten tragedie. Tenk hvilke ressurser vi gikk glipp av med dette fatale grepet.

I en veldig interessant artikkel i forbindelse medNMS` 175-årsjubileum skriver Lisbeth Mikaelsson, professor emerita ved Universitetet i Bergen, om den raskt voksende bevegelsen av kvinneforeningen i NMS fra 1843.

Foreningene hadde flere funksjoner: I tillegg til å være et sted for et aktivt bidrag til misjonens sak, så var det et sted for fellesskapsbygging og læring. Ved århundreskiftet var antallet foreninger steget til mellom 3000 og 4000 foreninger og 90.000 medlemmer.

Kvinnene fikk også ledertrening da de ledet møter, arrangerte basarer og dugnader. At kvinner i NMS fikk stemmerett hele ni år før allmenn stemmerett for kvinner, var ikke bare rettferdighetspolitikk, men realpolitikk «ettersom NMS fikk to tredeler av sine inntekter fra misjonskvinnene og ikke minst rikelig med moralsk støtte».

I et demokratisk perspektiv må vi også spørre: Har vi råd til å se bort fra halvparten av dem som skal representeres, når vi spør folk om lederoppgaver?

Når vi 200 år etter den gryende Haugebevegelsen og 175 år etter kvinneforeningsbevegelsen NMS ble startet, sliter med å rekruttere de mange dyktige kvinnene inn i lederposisjoner, så må vi for alvor reise spørsmålet om virkemidler.

Jeg har tro på spesielt tre grep: For det første må vi satse store ressurser på mentoringprogrammer for spesielt unge kvinner i årene som kommer. Dernest må vi satse på den type kvinnenettverk somNLM har hatt i noen år. Det er en utrolig viktig arena for å møtes, støtte hverandre og gi frimodighet til tjeneste.

Sist, men ikke minst mener jeg at vi for alvor må diskutere kvotering som virkemiddel. Jeg har – som mange andre – motforestillinger mot strukturell kvotering. Det kan fungere i noen sammenhenger, men vi risikerer at hovedmålet – nemlig å gi frimodighet – blir borte når man blir valgt inn på en kvote.

Jeg ønsker meg heller en «selvpålagt kvotering». Med dette så mener jeg at valgkomiteer og de som utnevner representanter får et klart mandat til å bedre kjønnsbalansen (selvsagt begge veier) når nye styrer, utvalg og representantskap skal velges.

Vi har ikke råd til å la være – for Guds rikes skyld.