Israels rest og etniske Israel

Mange norske kristne aner ikke at det fins noe annet endetidssyn enn dette.

Jeg har fått noe respons på de to artiklene jeg skrev om at det Messianske riket er nå, 31.7 og 7.8, og nå sist Rune Ludvigsen (Dagen, 28.8), som med sine cirka 50 bibelsteder gjør det uråd å svare fyllestgjørende.

Så jeg vil konsentrere meg om de to endetidssyn om Israel som folk.

Det vi, helt riktig, som han skriver, og essensielt i denne debatten, er fundamentalt uenige om, er «en grunnleggende annen tankegang over hele det profetiske ord i GT».

Med Guds Ånd i hjertet og god bibelsk basiskunnskap må vi alle velge de skuldrene vi vil stå på. Jeg har valgt – uten at jeg dermed er enig i alt de skriver – å inspireres av amillianister som Sam Storms, William Hendriksen, Anthony Hoekema og George K. Beale.

Selv en så saklig studiebibel som Thoralf Gilbrants er farget, især i endetidsspørsmål, av linjen bakover fra Barratt, Scofield til Darby med Jesu to-akts-komme (først usynlig, deretter synlig), et fremtidig Tusenårsrike, to endetidskriger, mange dommer og dager man tolker forskjellig (Guds dag, Herrens dag, Jesu Kristi dag).

I tillegg gjelder det Israel: «Rom 9–11 taler om et åndelig Israel og om et Israel etter kjødet. Troende jøder hører med til Guds menighet, men når den er tatt hjem til Herren vil Gud gjenoppta sitt arbeid med det etniske Israel, slik han igjen og igjen har lovet i sitt ord.» (Ludvigsen)

Mange norske kristne aner ikke at det fins noe annet endetidssyn enn dette. Så jeg tillater meg litt folkeopplysning om at det gjør det faktisk, og at det er et atskillig eldre endetidssyn enn dispensasjonalismen fra 1830.

I korte trekk består amillennialismens endetidssyn av Jesu ene gjenkomst til dom og frelse på den ytterste dag (siste dag, kalt enden, 1 Kor 1,8), der de ugudelige går evig fortapt, mens de troende blir (slutt) frelst, bortrykket og evig salige (2 Tess 1,5–10).

Himmel og jord vil forgå, men «opp skal rinne, som solen skinne, Guds rike»; dvs. Guds eskatologiske nye himmel og jord.

At det messianske riket («de tusen år») er nå, skrev jeg om 31.7 og 7.8.

Visst skriver Paulus om «Israel etter kjødet», men da i kontrast til hans kamp og «håp at jeg kan gjøre mine landsmenn sjalu og frelse noen av dem» (Rom 11,14; 9,3).

Det han fremla for Israel etter kjødet, var at de hadde kun ett pre; og det var, som Leif Andersen forklarer at «jøden historisk sett står i en særstilling; det var de som fikk evangeliet først; Israel er jo Guds utvalgte folk og stamme; jf Paulus’ ord i Gal 2,15: ‹Vi er av fødsel jøder og ikke syndere av hedensk ætt.›

Men en annen ting er like klart. Og det er at jøden ikke har noe fortrinn. Det er selvfølgelig en selvmotsigelse sett endimensjonalt.» Forklaringen Andersen gir er «ikke noen mellomvei eller noe kompromiss mellom disse to tankene».

Han skjelner simpelthen skarpt mellom «jødens stilling i frelseshistorien, og hans likestilling med hedningen i frelsesforholdet til Gud» (Vær Dristig, Romerbrevets budskap, side 38–39).

Det Ludvigsen gjør er å skille mellom menigheten og «Israel etter kjødet»: «Gud har store planer for menigheten og det har Han også for sitt jordiske folk, Israel. Rom 11:1–2.» Rom 11,1–2a er et yndet sted for dispensasjonalisister.

Hadde de tatt bryet med å lese noen få vers til ville de sett hva Paulus egentlig mener med å stille spørsmålet Har Gud forkastet sitt folk? Og svaret: Gud har ikke forkastet sitt folk, det folk han hadde vedkjent seg.

At man tør å bråstoppe der (i 2a)! For det er jo der (2b–10) forklaringen kommer, «fortellingen om Elia» som mener han er «den eneste som er igjen … Men hva er Guds svar til ham? Jeg har holdt sju tusen mann igjen som ikke har bøyd kne for Ba’al».

Og hør nå: «På samme måte er det også i vår tid blitt en rest igjen som Gud har valgt ut av nåde.» Gud har alltid hatt en troende jødisk rest er Paulus’ poeng, valgt ut av nåde og tatt inn i Guds sanne Menighet.

Som på Elias’ tid, så nå også i år 56–58. Det er de som i dag kalles messianske jøder, del av menigheten nå som den gang. Han som kontrasterer (etniske) «Israel» med «de utvalgte» (vers 7), ville skutt hele sin teologi i senk om han forkynte et jordisk Gudsfolk i tillegg.

Jeg setter på ingen måte Rom 2,28–29 «opp mot Rom 9–11 slik at det blir et enten eller» (Ludvigsen). Gjennom hele Romerbrevet, også i kapittel 9–11, er Paulus krystallklar på hvem som hører med og hvem som er utenfor.

Å si at Gud har satt majoriteten av jøder på vent, er en misoppfatning uten basis i Romerbrevet eller Bibelen forøvrig.

Rom 9,6–8: «For ikke alle israelitter tilhører virkelig Israel, og ikke alle Abrahams etterkommere er Abrahams barn. … den naturlige avstamning … gjør (ikke) noen til Guds barn. Det er de som er barn i kraft av løftet, som skal regnes som Abrahams ætt.»

Rom 11 sier at Gud forherdet jødene midlertidig for at frelsen skulle komme til oss hedninger, som i sin tur skulle gjøre jødene sjalu, men alltid med deres frelse som mål (vers 11–14). Hele Paulus’ misjonskall viser at «forkastet» – «godtatt», vers 15, ikke kan bety annet enn vers 11–14 sier.

Ved deres halsstarrige uimottakelighet for Messias, kom frelsen til oss, godt eksemplifisert i Apg 13,46: «Paulus og Barnabas sa da rett ut: Det var nødvendig å forkynne Guds ord til dere først. Men siden dere avviser det og selv ikke finner dere verdige til det evige liv, så går vi nå til hedningene.»

Men i hele Apostelgjerningene blir jøder frelst. Faktum er at det arbeidet har pågått kontinuerlig fra Paulus’ dager og like til i dag, for at «jøde først og så greker» skal arve himmelriket! Hele veien gikk Paulus først til stedets synagoge.

Og fikk ikke Paulus, som til siste dag «forkynte Guds rike og lærte frimodig om Herren Jesus Kristus» (Apg 28,31) med seg pausen, når skjedde den da?

Dispensasjonalismens utfordring er å fremlegge Skriftbevis for at og når Gud har satt Israel på vent, slik at «Gud (kan) gjenoppta sitt arbeid med det etniske Israel» en gang i framtiden.