Inviterte til pilegrimsvandring

Frikirkens leder Jarle Skullerud vil senke stemmeleiet heller enn å heve det. Under synodemøtet roste flere delegater ham for kombinasjonen av tydelighet og respektfull varme.

I talen sin på Frikirkens synodemøte, som tilsvarer landsmøte eller generalforsamling, utfordret Skullerud delegatene til å tenke gjennom hva som ville skje om hver av dem i løpet av de neste tre årene fikk lede ett nytt menneske til Jesus.

Det blir stående som en av de mest visjonære oppfordringene i et møte som ellers var preget av de digitale omstendighetene.

Kirkesalen i Hamar frikirke var stort sett tømt for stoler og gjort om til studio og produksjonsrom. Der satt en håndfull mennesker og sørget for at helgens digitale synodemøte lot seg gjennomføre.

Budbæreren

Delegatene vedtok lørdag formiddag å be synodestyret iverksette arbeid med et nytt magasin i papirformat, med en uavhengig redaktør, og med oppstart senest sommeren til neste år.

Vedtaket kom etter at bladet Budbæreren ble lagt ned i fjor. Synodestyrets vedtak om nedleggelse vakte reaksjoner allerede da det ble kjent i 2019, og det har vært arbeidet med en kommunikasjonsstrategi hvor man også har drøftet papirpublikasjoner.

Et flertall blant de rundt 160 delegatene gikk altså forholdsvis detaljert til verks ved å bestille «et nytt Frikirkens magasin i papirformat».

Budbæreren hadde omkring 1.400 abonnenter, nå har Facebook-gruppen Frikirken i Norge omtrent like mange følgere. Under debatten lørdag kom det frem at snittalderen på Budbæreren-abonnentene var 63 år.

Limet som knytter sammen

Debatten illustrerer en utfordring som angår flere enn Frikirken. For en ting er spørsmålet om hvorvidt det er fremtidsrettet å drive med papirpublisering. Enda mer grunnleggende er spørsmålet om hvor man finner selve limet som knytter en organisasjon, eller i dette tilfellet et kirkesamfunn, sammen.

Når menighetene i Frikirken til daglig befinner seg på hver sine kanter av landet, trenger de jevnlig kontakt med hverandre for å ivareta både læring, inspirasjon og forankring. Hvor skal disse møtepunktene finnes, hvor skal samtalene finne sted? Det spørsmålet er mer avgjørende enn mye annet synodemøtet kan ta stilling til.

Treårsmelding

Det 114. ordinære synodemøtet ble i sin form alt annet enn ordinært, og det blir fulgt opp av et fysisk møte innen juni neste år. Der blir flere av de mer omfattende sakene drøftet i større utstrekning enn det var anledning til denne helgen.

I treårsmeldingen skriver synodestyret om hvor annerledes situasjonen har blitt også for Frikirken som følge av koronapandemien.

Samtidig legger styret an en offensiv tone når de blant annet skriver at de ser «en god anledning til å initiere endringer, og at det verken er mulig eller ønskelig å få alt tilbake slik det var.»

Synodeformann Jarle Skullerud trakk i sin tale fredag kveld frem Frikirkens fleksibilitet som en viktig styrke i møte med de omstillingene vi alle fortsatt befinner oss i.

Han pekte også på en interessant dobbelthet, hvor Frikirken både skal være «en tydelig, disippelgjørende, nådegavestyrt bekjennelseskirke», samtidig som den også skal være «utadrettet, raus, folkekirkelig og åpen overfor samfunnet rundt oss».

Folkekirkelig

Det er ikke minst interessant å merke seg bruken ordet «folkekirkelig» her. Det er et ord som vanligvis blir forbundet med Den norske kirke. Men også for et frikirkesamfunn vil det være et naturlig mål å fungere slik at man når utover sine egne kretser. Det skjer imidlertid ikke av seg selv.

Skulleruds tale berørte en rekke emner, og han var blant annet innom behovet for en kritisk evaluering av myndighetenes koronarestriksjoner og manglende forståelse for kirkens rolle i en krisetid.

Han satte ord på en opplevelse av mindre rom for religiøs aktivitet i offentligheten, og satte dette i sammenheng med det som blir kalt «cancel culture».

Han tok også opp vårens abortdebatt, og fikk i etterkant ros av flere delegater for å ha vært både tydelig og respektfull.

Han sa at «Som kirke må vi våge å forsvare det ufødte liv fullt og helt. Samtidig må vi møte enkeltmennesker med kjærlighet, praktisk hjelp og omsorg. Spesielt når vi møter dem som tok det vanskelige valget å ikke bære frem sitt barn.»

Medarbeidere og medlemmer

Videre omtalte Skullerud medarbeiderundersøkelsen Den norske kirke har gjennomført blant sine kvinnelige prester, og erkjente at han ble «liggende våken et par netter» og tenke på hva som hadde blitt svaret om en tilsvarende undersøkelse hadde blitt gjennomført i Frikirken.

Han uttrykte glede over at man har tydelige prosedyrer for varslinger, og håpet ingen ville nøle med å ta kontakt hvis de opplevde uholdbare situasjoner.

I Dagen kunne vi fredag lese om synkende medlemstall i Frikirken. Skullerud erkjente dette, men trakk samtidig frem at antall gudstjenestedeltakere samtidig øker. Han pekte også på at Frikirken møter rundt 150 dåpsfamilier i året, og at dette tallet landet over er det samme i 2020 som i 2015.

Menighetsplanting

Synodemøtet i 2017 vedtok vedtok «Mål for Frikirken 2018–2023». Her finner vi tre fokusområder og 24 konkrete mål. I talen sin viste Skullerud til en undersøkelse i menighetene hvor det kommer frem at 50 prosent av dem regner med å delta i menighetsplanting de neste 10 årene, men under 10 prosent oppgir at menigheten har «en klar strategi for dette».

Dermed måtte Skullerud konstatere at de er et stykke unna å nå de ambisiøse målene.

På det kommende ekstraordinære synodemøtet skal man blant annet ta stilling et forslag fra Kraftverket menighet i Oslo om å utarbeide en teologisk redegjørelse om homofili og likekjønnet ekteskap. Denne tematikken har også vært drøftet i Frikirkens teologiske fagråd.

Trygt for homofile

Skullerud omtalte det som vanskelig at flere uttrykker å ikke oppleve Frikirken som et trygt sted å være åpen om sine homofile følelser. Han sa at dette også gjelder mennesker som ønsker å leve «i tråd med et klassisk syn på samliv.»

«Vi må snakke oss frem til hvordan vi kan være en åpen og raus kirke som møter mennesker der de er uten fordømmelse eller taushet. Jeg tror fortsatt det er mulig uten å gå på kompromiss med vårt ekteskapssyn, slik det kommer tydelig frem i vår liturgi. Men jeg sier ikke at det kommer til å bli lett», sa Skullerud.

Med det beskrev han en dobbelthet som mange kirkegjengere nok kan kjenne seg igjen i.

Det er noe annet enn å lanserte et program i tre eller fem punkter, og det er noe annet enn å rope fra barrikadene.

Lytte til hverandre

Avslutningsvis la Skullerud an et perspektiv som kunne virke overraskende, men som nok likevel vekker gjenkjennelse, både hos eldre og ikke minst hos yngre troende.

Han tok til orde for «en litt langsommere vandring», en vandring inn i «den skjøre stillheten» og «den skjøre samtalen». «Jo mer vi lytter til hverandre, jo mer har vi felles», sa han.

Skullerud tok både billedlig og bokstavelig talt til orde for pilegrimsvandring. Han har selv tenkt å vandre langs ulike pilegrimsleder rundt i landet de neste årene, og inviterte til samtale der.

«Hva er veien framover? Hva holder oss sammen? Hva vil skille og forene kirker de neste 20 årene? Og hva kjennetegner en menighet i Den evangelisk lutherske frikirke?»

Dette er noen av spørsmålene synodeformannen tok til orde for å drøfte. Det er noe annet enn å lanserte et program i tre eller fem punkter, og det er noe annet enn å rope fra barrikadene.

Men for hele den kristne kirke i Norge er det behov for å tenke grundig gjennom sin egen identitet, og å finne ut av hvordan man kan finne sin plass i et samfunn der anerkjennelsen av kristen tro har endret seg mye på kort tid.

«Jeg håper vi kan gå mange kilometer sammen», sa Jarle Skullerud til slutt i talen sin. Den oppfordringen er det grunn til å håpe at mange tar bokstavelig.