Invitér en venn til kirken

Som kristne har vi én stor oppgave her i livet, nemlig å peke på Jesus, slik at andre mennesker kan bli kjent med ham.

Burde ett av årets nytt­års­løf­ter være å in­vi­te­re en venn eller nabo med på guds­tje­nes­te? Sjan­se­ne er store for at in­vi­ta­sjo­nen blir tatt godt i mot.

Det var en real glad­ny­het Dagen kunne melde i rom­ju­len:

Seks av ti ville blitt med i kir­ken, hvis noen hadde in­vi­tert dem. Dette kom frem i en spørre­un­der­sø­kel­se In­Fact har gjort for oss.

Disse tal­le­ne bør gi oss ny fri­mo­dig­het. Sva­re­ne tyder på at et fler­tall av fol­ket har en grunn­leg­gen­de po­si­tiv inn­stil­ling til kir­ken og kris­ten tro.

Sam­ti­dig un­der­stre­ker re­sul­ta­tet et stort alvor: Når hele 77 pro­sent av fol­ket er med­lem­mer i Den nors­ke kirke, men så få går re­gel­mes­sig på guds­tje­nes­te, kan det blant annet ha sam­men­heng med at kir­kens ak­ti­ve med­lem­mer i for liten grad har blik­ket ret­tet ut­over.

Vi har grunn til å rette ran­sa­ken­de spørs­mål mot oss selv. Er vi blitt for for­sik­ti­ge? For redde for hva folk vil si? Har vi ak­sep­tert se­ku­la­ris­mens ar­gu­men­ter om at tro er en pri­vat­sak?

Eller enda verre: Er vi blitt sløve? Har vi glemt at det å in­vi­te­re folk med til det krist­ne fel­les­ska­pet ikke hand­ler om å pynte på kirke­sta­ti­stik­ken, men om at folk må få møte Jesus og bli frelst?

Un­der­sø­kel­sen er gjort blant med­lem­mer i Den nors­ke kirke. Men det er ikke sik­kert at re­sul­ta­tet ville blitt så for­skjel­lig om fri­kir­ker og bede­hus hadde vært in­klu­dert. I en un­der­sø­kel­se ut­ført for Indre­mi­sjons­for­bun­det for noen år siden svar­te mange at de var åpne for å være med på bede­hu­set hvis de fikk en per­son­lig in­vi­ta­sjon, men over halv­par­ten av de spur­te hadde aldri fått en slik in­vi­ta­sjon.

Re­sul­ta­te­ne uford­rer oss: Vi må tørre å spør­re folk om å bli med. Vi må våge å ri­si­ke­re å få av­slag - for sjan­se­ne er store for at folk tak­ker ja.

Det er in­spi­re­ren­de å lese om Ann­laug og Otto Høvik i tors­dags­avi­sen. Ek­te­pa­ret har i åre­vis fylt opp bilen sin når de skal til kir­ken. Dette kan flere av oss gjøre.

Som krist­ne har vi én stor opp­ga­ve her i livet, nem­lig å peke på Jesus, slik at andre men­nes­ker kan bli kjent med ham. Jesus ber oss om å «være mine vit­ner i Je­ru­sa­lem og hele Judea, i Sa­ma­ria og like til jor­dens ende.» (Apgj 1,8). Vi skal altså være vit­ner både over­for de som bor nær oss og de som er langt borte.

Det er let­te­re å takke ja til en in­vi­ta­sjon fra noen man kjen­ner, enn fra vilt frem­me­de. Og som bis­kop Helga Haug­land By­fug­li­en sa i en kom­men­tar til un­der­sø­kel­sen: Det gir trygg­het å komme sam­men med noen man kjen­ner, når man opp­le­ver at ters­ke­len til kir­ken er høy.

Tal­le­ne fra In­Fact viser at vil­jen til å bli med på guds­tje­nes­te va­rie­rer med alder. Jo eldre folk er, jo mer po­si­ti­ve er de. Hele 73,5 pro­sent av de over 65 år ville blitt med til kirke, hvis de fikk en in­vi­ta­sjon.

I al­ders­grup­pen 18-29 år ville bare 43 pro­sent tak­ket ja.

De eldre voks­te opp i en tid da både kir­kens stil­ling og kunn­skaps­ni­vå­et om kris­ten tro var ster­ke­re. Mange av da­gens unge har lite kunn­skap om kris­ten­dom­men. Dette får kon­se­kven­ser for hold­nin­gen til kirke og tro. Når tal­le­ne så ty­de­lig viser at in­ter­es­sen for kir­ken fal­ler med al­de­ren, må var­sel­lam­pe­ne blin­ke. Som kirke kan vi ikke la de unge glip­pe for oss. De tren­ger Jesus, like mye som de eldre.