Invasjonen i Gaza - en rettferdig krig?
En rettferdig krig må oppfylle bestemte kriterier for å kunne kalles rettferdig. Oppfyller invasjonen av Gaza disse kriteriene, spør professor Knut Alfsvåg.
I møte med terrorister stilles moderne demokratiske stater overfor valget mellom å betrakte dem som kriminelle eller som fiendtlige soldater. Velger en det siste alternativet – og blir terroristene mange nok, er det i praksis eneste mulighet – blir de etiske og folkerettslige krav til rettferdig krig vesentlige også i denne sammenheng.
Under den kalde krigen ble disse kriteriene problematisert, for hvordan kan en vurdere samsvar mellom mål og midler når evne og vilje til total utslettelse er diskusjonens forutsetning? De mer avgrensede, regionale konflikter vi har hatt i de senere år, har imidlertid gitt rettferdig krig-tenkningen ny aktualitet.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Kriteriene for rettferdig krig ble f. eks. mye diskutert i forbindelse med de to Irak-invasjonene i 1991 og 2003. Det er ingen tvil om at den første Irak-invasjonen på disse premisser er mye lettere å forsvare enn den andre, og at det var en vesentlig grunn til at Norge valgte å ikke delta i 2003.
Mål og definisjon
De viktigste kriterier for rettferdig krig er at den skal erklæres av rett myndighet og ha en god grunn, en veldefinert målsetning, en overveiende sannsynlighet for å lykkes, og det skal være samsvar mellom målsetting og skadevirkninger. Dersom en legger disse kriteriene til grunn for en vurdering av den aktuelle konflikt i Midtøsten, tror jeg knapt noen vil forsvare Hamas’ utskyting av raketter mot Israel.
Men hva med Israels invasjon av Gaza? Den erklæres av rett myndighet og kan vel antas å ha en noenlunde klar målsetting. Men har den forutsetninger for å lykkes? Og er det godt samsvar mellom militær målsetting og utilsiktede sivile tap?
Antisemittisme
Mitt poeng i denne sammenheng er ikke å gi velbegrunnede svar på disse spørsmålene; det ville utvilsomt kreve mer enn en synspunkt-spalte. Mitt poeng er å peke på at det kan ha mye for seg å stille spørsmålet på denne måten, også i forhold til motsetningene Midtøsten. Her har vi en konflikt med så dype røtter religiøst og historisk at skal alle problemstillingene fram i lyset hver gang, vil vi aldri nå enighet om noe som helst.
Samtidig drar vi på en arv som gjør at antisemittisme-problemet nødvendigvis vil være den uttalte eller uuttalte ramme for enhver debatt som berører Israels politikk og eksistens. Fordi dette er slik, må vi være nøye på hvilke kriterier vi legger til grunn for våre vurderinger av Israels politikk og krigføring enten konklusjonene er støttende eller kritiske. På dette punkt tror jeg rettferdig krig-kriteriene kan være til hjelp.
