Ingen tekst om forsoningen

Jeg mener at fortellingen bare kan benyttes rett overfor dem som har hatt en relasjon til Gud tidligere.

Lignelsen om den bortkomne sønnen (Luk.15,11-24) er en av de mest kjente tekstene i Det nye testamentet. Faren som gledet seg over å se sønnen komme tilbake viser Guds store kjærlighet. Det er Oddbjørn Heinum og jeg enige om.

Men utfra hans innlegg i Dagen 5. mai så er det nok ellers mye vi er uenige om når det gjelder denne fortellingen. Jesus bruker den vel for å kritisere fariseerne som ikke likte at han tok imot syndere og hadde fellesskap med dem (15,1-3).

Begge parter var en del av gudsfolket. Og både faren og sønnen hørte til samme familie. Sønnen kjente godt til forholdene hjemme hos faren. Men han brøt opp og reiste sin vei.

Når livsvilkårene på nytt sted ble vanskelige, kom han til å tenke på hvor mye bedre han hadde hatt det hos faren. Derfor reiste han hjem, men med et angrende sinn. Faren tok imot ham med glede.

Dette mener Heinum er et godt bilde på forsoningen mellom Gud og oss mennesker. Men slik kan teksten neppe forstås. Når det er tale om forsoning, er det to parter som oppretter et godt forhold mellom seg – noe de ikke hadde på forhånd.

Heinum ser denne lignelsen som et fint uttrykk for den subjektive forsoningslæren. Den taler om at Gud viser sin store kjærlighet til alle – også dem som ikke lever slik han ønsker.

Når mennesker skjønner det, vender mange seg mot Gud i takknemlighet og blir forsonet med han. Men her er det ikke farens kjærlighet som får sønnen til å vende hjem igjen.

Nei, det er de usle kårene han nå opplever. Han tar initiativet til omvendelsen og ikke faren. Han søker forsoningen – ikke faren.

Hvis dette overføres på forholdet mellom Gud og mennesker, passer ikke den subjektive forsoningslæren.

Lignelsen er altså ingen tekst om forsoningen. Men den er heller ingen allmenn evangeliseringstekst slik den gjerne brukes. For i teksten er det tale om to parter som har levd i fellesskap og kjennskap med hverandre før de skilte lag.

Det er ikke tilfellet i alle evangeliseringssituasjoner. Mange som man da henvender seg til, kjenner ikke Gud og har ikke levd sammen med han tidligere. Deres situasjon er derfor annerledes enn sønnens.

Jeg mener at fortellingen bare kan benyttes rett overfor dem som har hatt en relasjon til Gud tidligere. Det kan være noen som har trodd på han før, men så vendt seg bort.

Også døpte som ikke har levd i troen på Jesus, kommer i samme kategori. De har en gang hatt fellesskap med Gud, men gjorde det slutt ved ikke å leve det livet de var døpt til.

Når man ønsker å få døpte til å vende om til Herren, er det fint å kunne anvende denne bibelteksten. Man minner dem om det gode som hendte med dem i dåpen.

Og man innbyr dem til å vende tilbake til det åndelige hjemmet som ble deres da de ble døpt, men siden har gått bort fra. Hvis det skjer, gleder Gud seg og lukker dem inn i sin kjærlighet.

Men forsoningen med Gud forgår ikke der. For den fant sted på Jesu kors, og de fikk del i den i dåpen. Nå kan den imidlertid igjen bli aktuell og virksom for dem.