Ikke å handle er «å handle» …

Dietrich Bonhoeffer — ‘Silence in the face of evil is itself evil: God will not hold us guiltless. Not to speak is to speak. Not to act is to act.’

Fritt oversatt: Stillhet ovenfor ondskapens er i seg selv ondt: Gud vil ikke holde oss uskyldige. Noen ganger er å la være å snakke «å snakke». Ikke å handle er «å handle»

Det jeg deler nå er for om mulig å vekke noen fra å begå den store feilen det er å la ondt få spillerom ved å forholde seg taus. Delingen kom til liv etter mange år med forespørsel til Pinsebevegelsen både lokalt og sentralt hvor de velger å forholde seg tause eller unngå spørsmålet eller vri på det. Også etter flere artikler her i Dagen og i KS. Dagen og KS med flere har også nektet å trykke mitt åpne brev til Pinsebevegelsen og jeg vet om utallige andre som har prøvd å få svar på hva vi i dag kaller «vanskelige» spørsmål.

Disse spørsmål kan være alt fra spedbarnsdåp til hvorfor medlemskap i Norges Kristne Råd. Alt fra tungetale/åndsdåp læren til helliggjørelse og rettferdighet. Alt fra såkalt «Evig sikkerhet» til en frelsesbønn. Alt fra samboerskap til LGBTQ. Alt fra abort til hats tale. ABSOLUT ALT SOM DET I DAG ER DEBATTER OM. Det er en konsekvent taushet fra ledelsen, utallige bestilte artikler om å «sitte stille i båten» til medlemmer og når den såkalte «Refleksjongruppen» uttaler seg så er det tåkete.

Er det for mye forlangt at de som kaller seg ledere og som kalles «støtter» innen bevegelsen forklarer hvor de står? Er det for mye forlangt at de skal kunne greie å gi et ja eller nei på de mest enkle spørsmål? For eksempel; er det beskrevet som syndig ifølge Skrifte å leve i samboerskap? Ja eller nei? Ser dere på Paven som en kristen leder? Ja eller nei. Er det lov å kjøre på rødt lys? Ja eller nei? Hvor vanskelig kan det bli.

Jeg vil referer til en nylig artikkel;

«Fra Pinsebevegelsens egne korridorer ble det tidlig meldt at debatten pågår kontinuerlig bak lukkede dører. Det er der de mener den hører hjemme, og gjentatte forsøk på dialog fra «oss utenfor» blir stort sett høflig avslått – eller strengt tatt bare oversett i stillhet. Bevegelsens teologiske refleksjongruppe fraråder imidlertid pinsemenighetene å dele talerstol med forkynnere som har et «avvikende» syn på homofili.

Selv ble jeg kontakta av to pinsepastorer da skriveriene i mai/ juni i fjor sto på, hvorav jeg hadde en lang prat med den ene av dem. En ærlig og real samtale fra to ulike ståsteder, men hvor jeg opplevde meg både hørt og tatt på alvor selv om vi ser ulikt på det meste. Den andre samtalen uteble, og resten av debatten stilnet fort. Slik den så altfor ofte gjør. Det lukter lang vei. La oss stikke hodet i sanden og håper at det går over. Snarest.»

Dette er typisk. Hva jeg kaller «strutsementalitet». På godt norsk; FEIGHET.

For en tid tilbake ble det bråk fordi de «kalte inn» en prest fra Roma for å tale på et av deres Sommerstevner. Da var det kun noen få som åpnet munnen (bortsett fra undertegnede) og flere av de som våget å si imot fra hva vi kaller «støttene» uttalte seg så forsiktig at det hadde vært bedre om de hadde latt være. Når skal nok være nok?

Dette er en skam for bevegelsen! Man kan da ikke i 2018 skule seg bak katolske middelalder saksbehandlinger. Uansett hva de bedriver så kommer ikke ting på bordet og blir utdebattert. Det blir konsekvent dysset ned. Skjønner de ikke at dette vil straffe seg i det lange løp. De må ta side. De må tone flagg. De må i det minste være ærlige.