I pride-måneden må vi ikke glemme hvem vi er

Et bilde fra fjorårets Pride har brent seg fast i minnet mitt. Jeg tok bussen på vei til vesper i kirken, og 6-bussen sneglet seg gjennom et Bergen tydelig preget av markeringen. På Møhlenpris så jeg kanskje den største kontrasten jeg noen gang har sett på ett og samme busstopp.

På den ene siden sto en lettkledd kvinne med pridefarget kroppsmaling, lilla hår og piercinger. På den andre sto to katolske nonner iført tradisjonell ordensdrakt, med sine fotside tunikaer og svarte slør.

To diametralt forskjellige livsanskuelser samlet på en og samme holdeplass. De to gudskvinnene sa ingenting, men i kraft av sitt blotte nærvær var de en synlig kontrast til festivalen som pågikk rundt dem.

I ettertid har jeg tenkt på dette bildet. Vi er kalt til å være lys og salt i verden, og det er vi, selv uten å protestere på alt det gale omkring oss.

I sitt første brev til Korinterne korrigerer Paulus en misforståelse som hadde oppstått hos de kristne der. De trodde at de ikke skulle omgås mennesker i verden som levde i synd. Men Paulus sier at det uansett ville vært umulig, «da måtte dere jo gå ut av verden.»

Om de som ikke er kristne sier han videre: «Hva har jeg med å dømme dem som står utenfor?». I Kolosserbrevet oppfordrer han oss til å «gå fram med visdom blant dem som står utenfor» og «la alt dere sier, være vennlig».

I pride-måneden føler jeg av og til at kristne har glemt dette. Vi dømmer dem som står på utsiden og vennligheten legger vi av oss i det mai skiftet til juni. Våre egne synder er det mindre nøye med.

Vi markerer oss ved vår protest mer enn ved vår kjærlighet.

Jeg sier selvsagt ikke at vi skal godta alt som kommer fra pride-bevegelsen eller stilltiende akseptere at ny kjønnsideologi gjør sitt inntog i våre skoler. Jeg har tidligere omtalt dette som en ny statsreligion i Norge. Det skal vi ikke bøye kne for.

Men motstand må ikke være drivkraften. Vi må ha vår motivasjon grunnlagt i hva vi er for, mer enn hva vi er imot. I stedet for å forbanne mørket, bør vi tenne et lys.

Ja, det er mye ondskap rundt oss, men vi skal overvinne det onde med det gode (Rom 12,21). Dersom vi bruker samme harde knyttneve som samfunnet rundt møter oss med, er vi da noe bedre?

La de baktale oss, og la heller Gud føre vår sak. Dersom de tenker ut noe ondt mot oss, kan uansett Gud vende det til det gode. (1 Mos 50,20)

Det finnes en tid og et sted for oppgjør med synd. Det stedet er i kirken og i vårt eget hjerte, ikke et hyklersk oppgjør med den synden jeg selv ikke er rammet av.

Jeg tror at vi bør tenke mer som de første kristne. De levde også i en kultur hvor samfunnet rundt hadde en helt annen ideologi og religion.

Det var ikke ved å refse denne at kristendommen hadde sitt store gjennomslag. Paulus fokuserte heller på det han hadde til felles med avgudsdyrkerne i Hellas, leser vi i Apostlenes gjerninger kapittel 17.

De første kristne levde rett og slett annerledes, og det var synlig for verden rundt. Da Jesus døde en slaves død på korset, løftet han opp menneskeverdet. Det svake og det som ingenting er i verdens øyne, utvalgte han seg. Hans etterfølgere levde i tråd med dette og tok seg av enkene og de farløse og alle undertrykte. De delte alt de eide og hadde omsorg for hverandre.

Jeg tror at den unge damen malt med pridefarger som jeg møtte på Møhlenpris i fjor, egentlig søker et slikt fellesskap. Det finnes mange som henne, men de leter på feil sted. Vi kristne har det de leter etter. Men er vi flinke nok til å vise det? Eller hører de bare våre harde ord?