I gjeld til Ole Hallesby

Teologi og historieløshet passer ikke sammen. Og når Det teologiske Menighetsfakultet ville flytte Ole Hallesbys byste til kjelleren, er dette tegn på historieløshet.

For slik Hans Bringeland skrev sin kronikk onsdag 23.06. var Hallesby MF.

Men jeg vil fortelle om mitt møte med Hallesbys skrifter og om deres betydning for mitt trosliv. Skrifter som viser at han var en sjelesørger av rang.

Det var i kommunist-Romania i 1950-årene. Vi var en gruppe kristne ungdommer – de fleste studenter som hadde funnet sitt hjem i den lutherske menighet som ble grunnlagt av Den norske Israelsmisjon, og som nå var under det ungarske bispedømme i Cluj.

Ungdommens pastor var Iancu Moscovici. Han lånte oss bøker fra sitt bibliotek, som han kalte Guds bibliotek. Men det var et skrift som vi leste i lag. Dette var ikke en vanlig bok.

Det besto av flere maskinskrevne ark og hadde «Bønnen» som tittel. Dette var en oversettelse av Hallesbys bok «Fra bønnens verden».

Senere fikk jeg låne det, men jeg måtte være forsiktig, for det var farlig å ha et maskinskrevet materiale. Derfor måtte jeg gjemme de under min sovepute. Det var en lærerik lesning. Jeg fikk lære om bønnens kraft.

Ifølge Hallesby var bønnen en del av det kristne arbeidet. Jeg fikk lese om den gamle Jørn, som levde på kår, men som ba for sine kårvertfolk.

Jeg fikk lære at det var Gud, som egentlig tok initiativet til vår bønn, og at vår svakhet og maktløshet var en del av bønnens ingredienser.

Senere da jeg kom til Israel, og sluttet meg til Den Norske Israelsmisjons menighet i Haifa, fikk jeg lese korrekturene til denne boken.

Det var pastor Solheim som utga denne boken for menigheten, som hadde en god del rumensk talende innvandrere.

Senere fikk Solheim to viktige bøker av Hallesby i engelsk oversettelse. Det var «Conscience» (Samvittighet) og «Why am I Christian?» («Hvorfor er jeg kristen?»)

Den siste boken ble siden oversatt til hebraisk. Men takket være «Conscience» lærte jeg betydningen av å lyde til og å følge sin samvittighet.

Men jeg lærte mye mer: å være samvittighetsfull i mitt arbeide er og ikke sluntre unna.

Jeg lærte også at arbeidet ikke bare er et middel til å tjene til livets opphold, men det er også en del av vår tjeneste til Gud.

For meg har dette betydd et vendepunkt i holdningen til arbeidet. Senere da jeg fikk lære meg norsk, var Hallesbys bøkene en del av min første norske lektyre.

Jeg kunne ikke være enig med hans erstatningsteologi og hans stilling til mange sosiale problemer. Likevel står jeg i gjeld til ham.