I Alf Prøysens religiøse landskap

Verset i diktet «Røde geranier» er faktisk det klareste og sterkeste uttrykket for en kristen tro som man finner i hele Alf Prøysens forfatterskap.

Med «Julekveldsvisa» har Alf Prøysen omsider fått plass i Norsk Salmebok. Mange av oss synes det var på tide. I den visa gjenforteller han julefortellingen på en enkel og folkelig måte. Visa knytter også en tråd bakover til den aller første teksten Alf Prøysen hadde på trykk, nemlig et dikt på fire vers som sto i bladet «Kooperatøren» i september 1938.

Diktet het «Røde geranier». Det tredje verset i diktet er slik: «Røde geranier! Gi meg din glødende livsgnist på ungdommens rastløse vei. Lær meg å minnes et kors og en blødende skikkelse opphengt til frelse for meg.»

Dette verset er faktisk det klareste og sterkeste uttrykket for en kristen tro som man finner i hele Alf Prøysens forfatterskap. Litteraturhistorisk er det ikke interessant som annet enn det er den aller første teksten Alf Prøysen hadde på trykk. Det er ikke et dikt som peker seg ut på noen som helst måte. Prøysen selv skal senere ha beskrevet det som «noe sentimentalt rør fra ende til annen» – samtidig som han var stolt over å ha fått det på trykk.

I min bok «I milla seg og himlen. En vandring i Alf Prøysens religiøse landskap» (Hovde Forlag, 2010), skriver jeg at det mest interessante ved dette diktet, er den kristne påvirkningen som det så tydelig er preget av. For det er et dikt med mange kristne referanser. Også i andre dikt finner man slike referanser. Noen ganger til bibelfortellinger, andre ganger til kristne sanger. Ikke minst må Alf Prøysen ha hatt god kjennskap til sangene Frelsesarmeen brukte.

Ikke så rart, kanskje, med tanke på at friluftsmøtene som frelsessoldatene fra Brumunddal holdt hver vår og sommer i grenda Prøysen bodde. Visa om Jørgen Hattemaker og kong Salomo viser god kunnskap om bibelske realiteter. En annen visetekst som betydde mye for Prøysen personlig, var den om «en dag i mårå».

Da den ble publisert første gang, besto den bare av ett vers og omkvedet. Senere ble han overtalt til å skrive to vers til, men det var det første verset som var viktig for ham. Det betraktet han som en salme. Dagen «i mårå» peker rett og slett på Guds tilgivelse og nåde.

Det var en mangfoldig, litterær arv Alf Prøysen etterlot seg. Det religiøse landskapet i denne arven er ikke den minst interessante.