Hyrdebrev til ettertanke

«Her å fylle prekentimen med tale om ting som, skjønt sanne i seg selv, dog er menighetens omvendelse og sjelefrelse vesentlig uvedkommende, her å drive et håndverksmessig arbeid og sette sitt høyeste mål i en times tale, klang, sang og seremonier, ville være dobbelt uforsvarlig under de ovenfor nevnte forhold.»

Dette er utdrag fra et «hyrdebrev» skrevet av biskop Pontoppidan (1749). Adressatene var prestene i bispedømmet (Bjørgvin). Poenget hans var neppe å beskrive prester flest. Men han pekte på noe som er fristende for enhver predikant: Å styre unna Bibelens enten/eller – og nøye seg med allmenne sannheter og en stemningsfull ramme.

Uttrykksmåten hans henter inn begreper for eksempel fra apostelen Peter. Peter skrev om å «vinne fram til endemålet for deres tro: sjelenes frelse» (1. Pet 1,9). Og Jesus selv, som ga forkynneroppdraget, lot omvendelse og syndenes forlatelse være hovedbegreper. Budskapet skal forkynnes «i hans navn», d.e. på grunnlag av den han er, og det han har gjort (Luk 24,47).

Jo da, andre tema hører også med. Det var Bergens-biskopen klar over. Hans egen forkynnelse avspeiler det. Han kjente for eksempel godt Paulus’ Areopagos-tale. Første delen av den talen handlet om skapelsen og menneskets storhet. Tilhørerne hans, filosofene i Aten, var ikke fremmede for disse tankene. Men mot slutten aktualiserte apostelen temakretsen oppstandelsen og dommen. Da skurret det i mange tilhøreres ører (Apg 17,32).

Pontoppidan var bekymret over forkynnere som aldri kom så langt som Paulus gjorde i Aten. Temaet sjelens frelse var dem «vesentlig uvedkommende», som han uttrykte det. Samvittighetene ble uberørt.

En kirkemann hundre år etter Pontoppidan brukte en gang uttrykket «de brennende evighets-spørsmålene» (Kierkegaard). Disse skal følge kirkens forkynnelse. Han mente neppe at prestene i hver tale skulle forkynne om livets to mulige utganger. Men i det store perspektivet som skal tegnes fra prekestolene, er tematikken frelse/fortapelse bestemmende.

Det minner Joh 3,16 oss også om, især om vi ser på sammenhengen, jf. v ers 36: «Den som tror på Sønnen, har evig liv. Men den som ikke vil tro på Sønnen, skal ikke se livet, men Guds vrede blir over ham.»

Lærebøker i faget prekenlære betoner ofte hvor verdifullt det er å orientere seg i samtiden. Å finne relevant billedbruk fra hverdagslivet framheves som viktig.

Jo, å kjenne litt til strømninger som preger folks tanker og indre liv i samtiden, er absolutt av verdi. Bergens-biskopen selv sto ikke tilbake i så måte. Han skrev innsiktsfullt om ulike tema både innen geografi og kulturhistorie, og han var en respektert naturvitenskapsmann i sin samtid. Ja, han skrev til og med en roman.

Men både salmeboken (som han redigerte), forklaringen til katekismen (som ble brukt i skolen i over 200 år) og hyrdebrevene hans, viser hva han mente skulle være profilen til – og siktemål for – kirkens forkynnelse. En skal «dele sannhetens ord rettelig» og ikke «preke sitt eget hjertes dikt», sier han i det første hyrdebrevet.

Men da må forkynneren stå i Herrens fortrolige råd:

«Vi som forkynner evangelium, må leve, næres, fødes og trives i og av evangeliet, som av en rik gressgang og et fett måltid, til hvilket vi innbyr andre og endelig selv må ta del med dem. Det må være vårt rette ‹element› og ‹aliment› (luft og næring). Våre legemer må leve av den tillagte lønn, men våre sjeler av evangeliet selv.»

Mange av Dagens lesere hører jevnlig på pastorer, prester eller predikanter fra misjonsorganisasjoner og frimenigheter. Kanskje Pontoppidans formaninger denne lørdagen gir deg et viktig bønneemne? Forkynneren og apostelen Paulus skrev: « … be også for meg, at det må bli gitt meg ord når jeg åpner min munn, så jeg med frimodighet kan kunngjøre evangeliets hemmelighet» (Ef 6,19).

Ta dette som en oppmuntring til bønn nettopp for forkynnere i lokalmiljøet ditt og forkynnere ute i de unge kirkene. Av alt viktig innen kirkelivet, er forkynnelsen nr. 1.