Hvorfor åpenbarer Jesus seg for sekulære og muslimer?

Det er muligens en grunn til å skape ransakende ettertanke hos oss kristne, ikke kun beundring for overnaturlige hendelser.

Den danske journalisten Charlotte Rørth har skrevet bok om et syn av Jesus som forandret hennes liv (Jeg møtte Jesus - Bekjennelser fra en motvillig troende, Paradigmeskifte Forlag, 2015). Helt uten annet enn sekulær dansk bakgrunn og lite kunnskap om Gud og tro fikk hun plutselig dette synet da hun besøkte en spansk kirke.

Og fra muslimer som er kommet til frelsende tro på Jesus, er det vanlig å høre vitnesbyrd om at det skjedde ved syner, drømmer og direkte åpenbaringer av Jesus.

Jeg er ikke i tvil om at dette skjer, og gleder meg selvsagt over at “dansker og muslimer” får del i evangeliet. Men jeg mener det er underlig at det skjer på denne måten. Og det er muligens en grunn til å skape ransakende ettertanke hos oss kristne, ikke kun beundring for overnaturlige hendelser (som er den vanligste typen reaksjon i bøker og andre rapporter om dette temaet).

Hvorfor? Fordi dette må jo å være unntak fra metoden som misjonsbefalingen legger opp til. Den pålegger jo disiplene dvs. - de troende og bare de - å dele evangeliet! Spørsmålet som bør melde seg er dette: Har ikke disiplene gjort jobben sin? Må andre ta over? Ja, må Jesus selv, evt også englene, ta over? ( og de er villige, som dikteren skiver: “mer kunne ei engler begjære, enn gå med så salig et bud” i salmen Å salige stund uten like)

“Om disse [disiplene] tier, skal stenene tale”, sa Jesus ved palmesøndagsinntoget i Jerusalem. Med andre ord, om Jesu disipler ikke delte budskapet, ville det bli satt inn ekstraordinære tiltak som erstatning. Mon tro om det gjelder fortsatt?

Vel vet jeg også at på apostlenes tid hendte det at personer fikk åpenbaringer av engler eller Jesus selv før de tok imot evangeliet - slik som Kornelius og Paulus. Slike ting kunne og kan skje, men det synes å være unntaket mer enn regelen. Dette gjaldt helt spesielle og skjellsettende tilfeller: Kornelius som den første hedningekristen og Paulus som den første hedningemisjonæren.

Når det gjelder muslimer vet vi at kristne i størstedelen av islams historie har latt være å dele evangeliet med dem. I minst 12 av islams snart 14 århundre lange historie vedvarte denne situasjonen. Først på 1800-tallet begynte noen få “bevegelser” å finne sted når det gjelder muslimers omvendelse til kristen tro i følge forfatteren av boken “A wind in the house of Islam” (David Garrison, 2014), som har analysert dette på nærmest vitenskapelig vis. Med “bevegelser” (movements) mener han noe ganske presist, nemlig at minst 1000 personer er omvendt eller at minst 100 nye menigheter er startet opp. Ingen slike bevegelser mener han er å finne i historien fram til år 1800. Og han lister opp kun to slike bevegelser på 1800-tallet, så mange som elleve bevegelser på 1900-tallet (men hele 69 bevegelser hittil på 2000-tallet).

Og når det gjelder dansker - og gjennomsekulariserte skandinaver og europeere ellers - montro om det er slik at vårt kristne vitnesbyrd ikke har nådd inn til dem? Er de blitt like “unådde folkeslag” som det vi i misjonskretser ofte omtaler enkelte muslimske grupper som? - “Tro er et taust område, et tabu i mitt liv og i mange danskers liv”, sier Charlotte Rørth om sin tilstand før sitt Jesusmøte. “..jeg var et alminnelig veltenkende vesen med artium og journalistutdannelse, fast forankret i den sunne fornuft, som de fleste i Danmark”, skriver hun videre. - Jeg vil tro dette ikke er så langt fra situasjonen for ikke bare dansker, men sekulariserte nordmenn og europeere generelt. Hva har gjort at folk flest mistet troen? Var vi troende ikke i stand til å dele den med dem? Igjen - også i forhold til vår hjemlige kultur og befolkning - må jeg spørre: Må Jesus, englene og drømmeopplevelser gjøre evangeliseringsjobben for oss?

Spørsmålet blir: Hvordan blir det framover, skal vi gi engelene “konkurranse” i evangelieforkynnelsen for “de unådde”? Og hvordan skal vi gjøre det? Montro om vi ennå ikke har funnet nøklene. Dette mener jeg må være kanskje den største utfordringen når det gjelder kristenhetens bestrebelser med å dele evangeliet i vår tid.