Hvor finnes protestantisk gudstjeneste i oldkirken? 

I en kronikk i Dagen 19. august stiller Leif Gunnar Opheim spørsmålet: «Hvem bestemmer hvordan Gud skal tilbes?» Det er et godt og nødvendig spørsmål. Gudstjenesten er ikke noe mennesket står fritt til å forme etter eget forgodtbefinnende. Problemet oppstår i det Opheim fører frem materiale som naturlig utfordrer hans egen forståelse. Hans konklusjon virker å være bestemt på forhånd. 

Polykarps martyrium, som Opheim viser til, dokumenterer at ære for martyrers levninger finnes i aposteltiden. Biskopen Polykarp (70-155 e.kr) var disippel av apostelen Johannes. Men i stedet for å lese dette som et uttrykk for apostolisk kristendom, trekker Opheim motsatt vei og ender med at den tidlige kirken allerede har forlatt Kristus. 

Likeså blir eksempelet med Elisjas ben ikke forstått slik en naturlig lesning tilsier: at Gud faktisk lar sin livgivende kraft virke gjennom den døde profetens legeme (2 Kong 13,20–21). Hendelsen behandles i stedet som et unntak uten konsekvenser for teologien.