Hvor ble det av troen i biskopens tale?

Bibelteksten biskop Olav Fykse Tveit valgte for talen ved kong Haralds begravelse, var 1. Kor 13,4-13, også kalt «Kjærlighetens lovsang». Mange kjenner denne teksten, og den har et sterkt innhold. Apostelen har selv gjort det klart hvordan den skal forstås. Slik avslutter han sin karakteristikk av kjærligheten: «Så blir de da stående, disse tre: tro, håp og kjærlighet. Men størst blant dem er kjærligheten» (v.13). 

Troen, håpet og kjærligheten hører sammen, men det er en forskjell. Ut fra tekstens eskatologiske perspektiv (v.10 og 12) er det innlysende. Når «det fullkomne kommer», trenger vi ikke lenger troen. Troen gir oss samfunn med vår frelser Kristus og håp om salighet. Når Kristus kommer igjen, er håpet blitt oppfylt. Vi trenger det ikke lenger. Med kjærligheten er det annerledes. Den er nærværende i våre liv, mens vi er her. Når vi dør og går inn i evigheten, faller den ikke bort, det er den vi møter, når vi står «ansikt til ansikt», med Kristus. 

Biskopens preken er gjennomgående en utlegning av hva kjærligheten betyr – for våre liv, i kong Haralds liv og i vårt forhold til den nå avdøde kongen. Kjærligheten er først og fremst en relasjon fylt av et godt og rett liv. Det er en gudgitt relasjon gitt oss med selve livet. Men jeg kan ikke finne at «tro» eller «troen» er nevnt en eneste gang i biskopens preken. Et sted omformulerer han teksten i v.13 og sier at kjærligheten er «størst av alt». Paulus formulerer seg annerledes, han skriver at kjærligheten er «størst blant dem», dvs. sammenlignet med troen og håpet. Avviket hos biskopen er ikke uvesentlig.