Hvitere enn snø

Det tok litt tid før vi fikk ryddet ut jula i år. Kona mi ville gjerne ta ned juletreet da vi gikk inn i det nye året, men jeg ønsket at det skulle stå litt til. Etter at vi gikk til innkjøp av plasttre, drysser det jo heller ikke – så jeg fikk overtalt henne. Da snøen endelig la seg over hagen på nyåret, føltes det som om julen fikk vare litt lenger.

Før jul var jeg på konsert i Fredrikstad domkirke, hvor min eldste sønn spilte klassisk gitar. Det var stort å se ham på scenen. Under konserten sang også en ung jente «Hvitere enn snø» med en sjelden inderlighet. Sangen traff noe i meg. Jeg har alltid hatt et spesielt forhold til denne sangen, helt siden jeg hørte Elias Akselsen synge den for første gang. 

I det siste har jeg tenkt mye på Maria, Jesu mor, som brøt ut i lovsang da hun fikk høre hva Gud ville gjøre gjennom henne. Det må ha vært litt av en sang. Både Maria og Elisabet hadde fått livene snudd opp ned, og begge ble aktører i Guds store fortelling. Vi vet ikke hvordan Marias lovsang egentlig lød, men vi kan ane ekkoet: «Min sjel opphøyer Herren, og min ånd fryder seg i Gud, min frelser» (Luk 1,46–47).