Hvis vi ikke tror at Jesus er Jeg er …
I Joh 8:24 sier Jesus: «Dersom dere ikke tror at Jeg er, skal dere dø i syndene deres.» Det er et voldsomt dramatisk utsagn. Jesus bruker bevisst Guds navn «Jeg er» fra 2Mos 3:14 om seg selv. Og han slår fast at det å nekte å tro at Jesus er Jeg er – er evig fortapelsesgrunn.
I Dagen 19/11, 29/11 og 30/12.21 fornekter likevel Fred V. Hjortland at Jesus er Jeg er. Hjortland innbyr oss til å slutte å tro på den trosbekjennelsen som Jesus selv ber oss om å tro på. Det er en voldsomt dramatisk fornektelse fra Hjortlands side.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Den innebærer at Hjortland stiller seg på utsiden av kristenheten. For på innsiden av kristenheten står alle kristne kirker sammen om å bekjenne den tro at Jesus er ett med Gud Fader og rett bærer, sammen med Faderen, av Guds høyhellige navn.
I Fadervår ber vi «Helliget vorde ditt navn». Da ber vi implisitt om Guds hjelp til å bekjenne tro på at Jesus med rette bærer Guds navn Jeg er. Det motsatte, å fornekte at Jesus er Jeg er, er å vanhellige Guds navn. Derfor er Hjortlands kampanje for navne-fornekting voldsomt dramatisk.
I Den athanasianske trosbekjennelsen står det samme som i Joh 8:24: At Jesus «er Gud av Faderens vesen, født før alle tider, og menneske av sin mors vesen, født i tiden». Og: «Den som ikke oppriktig og fast har denne tro, kan ikke bli salig» (se Q27–29 og Q40).
Det betyr ikke at vi som bekjenner slik tro, tiltar oss retten til å bestemme over menneskers frelse eller fortapelse. Bare Gud bestemmer over dét. Men når Jesus sier til oss at det er fortapelsesgrunn å fornekte at Jesus er Jeg er, da skylder vi å svare med en advarsel: Det er voldsomt farlig å vedkjenne seg en slik fornektelse.
I Hjortlands tanketråd er det språk-sammenligninger innenfor hebraisk og gresk bibeltekst Hjortland anfører som begrunnelse.
Hjortland skriver at det i og for seg er riktig at det greske Jeg er («egóo eimí») svarer til det hebraiske «ani hu» («Jeg er Han») på seks steder hos Jesaja og ett sted i 5Mos. Men så viser Hjortland videre til «ani hu» i kong Davids munn i 1Krøn 21:17 og slutter av det at: Ergo kan «ani hu» likevel ikke være Guds navn.
Men det er et stort hull i den tanketråden. For den lille hebraiske setningen «ani hu» i Guds munn på de nevnte sju stedene er en variant av en annen hebraisk setning: «ani JHVH» (= «Jeg er Han er», «jeg er Herren»). Den setningen forekommer på hundrevis av steder i GT. Men kong Davids ordbruk i 1Krøn 21:17 er derimot ikke en variant av den setningen.
Konsonantene JHVH er tredjepersons-utgaven av Guds høyhellige navn. Førsteperson-utgaven er «Jeg er» (2Mos 3:14). Tredjeperson-utgaven er «Han er», eller JHVH (2Mos 3:15).
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Kong David sier derimot på hebraisk «ani hu asjer khattati» (= Jeg er han som har syndet). Setningen har predikatsord i form av en liten relativsetning. Og den kan overhodet ikke beskrives som en variant av setningen «ani JHVH» (= «Jeg er Han er/Herren») i Guds egen munn.
På samme måten er det i NT. Når Jesus sier Jeg er i absolutt form, kan det ikke sammenlignes med at enkelte apostler (eller den blindfødte eller Judas …) noen steder bruker samme subjekt og predikat – og ofte føyer til et predikatsord som eventuelt kanskje toner ned setningens absolutte form.
Det er slike falske setnings-sammenligninger Hjortland anfører som problematiserings-bevis for anti-bekjennelsen sin. Men de bevisene mangler beviskraft.
