Hvem skal styre kirken?

Historisk sett har kirkens åndelige ledere hatt et særlig ansvar for nettopp læren. Men i tråd med den generelle demokratiseringen, har også læremyndigheten i større grad blitt flyttet over til Den norske kirkes valgte organer.

Redaktør og teolog Magne Lerø mener biskopene i Den norske kirke bør få større innflytelse, ikke minst når det gjelder lærespørsmål. Det er i seg selv ikke noe spesielt kontroversielt standpunkt. Historisk sett har kirkens åndelige ledere hatt et særlig ansvar for nettopp læren. Men i tråd med den generelle demokratiseringen, har også læremyndigheten i større grad blitt flyttet over til Den norske kirkes valgte organer.

Dette har allerede fått konsekvenser. Hvis biskopene hadde hatt den øverste læremyndigheten, hadde vi etter alt å dømme nå hatt i hvert fall en forbønnsliturgi for likekjønnede par. Og en vigselsliturgi hadde antakelig heller ikke vært langt unna. I stedet står vi foran den antakelig mest intense kirkelige valgkampen så langt. Det mobiliseres på begge sider, og begge sider ser en reell mulighet til å gå av med seieren.

Men nettopp her ligger også noe av dilemmaet, som Lerø med rette påpeker: Med den økte vektleggingen av det kirkelige demokratiet, har man tatt med seg politikkens dynamikk og virkemidler inn i kirken. Kanskje skal det ikke mer enn ett kirkevalg til før vi nærmer oss en situasjon med en slags partilister til valgene. De kan samle kandidater med et bestemt program, slik vi kjenner det fra Stortinget og kommunestyrene.

Kirkedemokratiet er nært knyttet til grunnlovforliket fra 2012, hvor statskirken offisielt ble avskaffet. Noen reversering av selve reformprosessen er derfor vanskelig å se for seg. Og det er heller ikke det Magne Lerø tar til orde for. Men innenfor det kirkelige demokratiet er man fortsatt i ferd med å finne ut hvordan de ulike organene skal forholde seg til hverandre.

Noe av det som gjør dette ekstra vanskelig, er tendensen til å skyve prosedyrer foran seg der det egentlig handler om interessekamp. Dette fikk kirkerådsleder Svein Arne Lindø oppleve da han i sin åpningstale til Kirkemøtet i 2014 benyttet anledningen til meget varsomt å anbefale delegatene å stemme mot at kirken skulle endre synet på ekteskapet. En slik oppførsel var uhørt i enkeltes ører, for en kirkerådsleder skulle jo fremstå samlende. Kritikken bar preg av å være prinsipielt motivert. Men de samme delegatene hadde neppe sagt det samme om kirkerådslederen hadde flagget det motsatte synet.

LES OGSÅ: Ber om penger til ekteskapskamp

Slik kan det også være nå. Selv om de tre siste bispeutnevnelsene synes å ha forskjøvet maktbalansen noe, fremstår bispekollegiet som mer villig til å endre ekteskapsteologien enn både Kirkemøtet og Kirkerådet. Da er det fristende for dem som ønsker endring å ville styrke Bispemøtets innflytelse. Men den prinsipielle debatten om ansvarsfordeling bør føres uavhengig av hvilke saker som til enhver tid står på dagsordenen.

LES OGSÅ: Nytt nettverk kjemper mot homovigsel

Teologisk vurdert er saken et stort dilemma. Stemmeretten ved kirkevalg er knyttet til formelt medlemskap og ikke personlig tilslutning til kirkens tro. Dermed er det mulig for aksjonister å samle oppslutning og få gjennomslag for standpunkter som mangler forankring i Bibelen og bekjennelsen. På den andre siden har bispekollegiet til dels også vist en urovekkende vilje til å bevege seg bort fra klassisk kristen lære. For oss som ønsker at kirken skal være tro mot sitt eget fundament, fremstår ikke det ene alternativet som opplagt bedre enn det andre.