Hvem sier «kaos»?

Det er forutsigbart langt inn i det kjedsommelige: Foran hvert eneste stortingsvalg kommer det kommentarer om det «kaos» som etter sigende skal råde på henholdsvis rød eller blå side.

I Dagen 18. august er det redaktør Vebjørn Selbekk som kaster seg på denne bølgen med en analyse av det han kaller «det rødgrønne kaoset».

«Kaoset» består i at et antall partier driver valgkamp på sine egne premisser, på sitt program og med sine kandidater. Disse scenene har man sett utspille seg mange ganger før, og de ender alltid på samme måte: Man finner sammen, prater sammen og får til et resultat.

Heldigvis har Norge en valgordning som gjør at når velgerne har sagt sitt, er Stortinget dømt til å sitte sammen de neste fire årene og man er også dømt til å få stablet en regjering på beina. Norge har erfaringer både med flertallsregjeringer og mindretallsregjeringer, og begge deler har fungert stort sett bra.

Vebjørn Selbekk bruker brede pensler og er ikke spesielt kritisk med hva slags spann han dypper penslene sine i når han skal skildre hva slags kaos man vil få dersom velgerne ikke hører på ham og gir den sittende regjeringen reisepass.

Og «den sittende regjering» kan være et stikkord her.

For selv om Vebjørn Selbekk bruker mange og sterke ord for å beskrive det «kaos» han ser for seg ved en rødgrønn valgseier, går han i stor bue utenom det kaos som den sittende regjering faktisk representerer. Hadde det ikke vært for a) en ansvarlig opposisjon og b) en regjering med stor appetitt på kameler, ville landet ha gått fra regjeringskrise til regjeringskrise i inneværende stortingsperiode.

Selbekk går i stor bue utenom det kaos som den sittende regjering faktisk representerer.

Selbekk må gjerne bekymre seg over hvordan en regjering Støre (det er dét som blir resultatet, uansett den vedumske hybris) blir satt sammen, men han kunne også har brukt en linje eller to på hva som vil være alternativet.

Dagens regjering består av tre partier. To av disse har i lang tid ligget under sperregrensen på samtlige målinger. Og selv om den sittende statsministeren har satt norsk rekord når det gjelder å lede ulike regjeringskonstellasjoner – fire forskjellige bare i løpet av inneværende periode – bør selv hun ha betenkeligheter med å skulle danne et nytt ministerium sammen med Fremskrittspartiet.

Vil man ha eksempler på politisk kaos behøver man ikke konstruere kunstige scenarier; men kan nøye seg med å se på virkeligheten vi faktisk befinner oss i.