Det rødgrønne kaoset

De tre partiene som regjerte sammen siste det var rødgrønt flertall, har gått lei av hverandre. Og bakom lurer Rødt og MDG.

Partiene på rødgrønn side er samstemte i at de vil bytte ut regjeringen Solberg. Men der stopper også enigheten. For de vet ikke hva de vil ha i stedet. Aftenposten listet nylig opp hele seks ulike mulige regjeringskonstellasjoner dersom de borgerlige partiene mister sitt flertall ved valget 13. september.

Arbeiderpartiet ønsker helst en gjentakelse av trepartiregjeringen de etablerte sammen med SV og Senterpartiet i 2005 og som satt gjennom hele perioden fram til 2013. En slik reprise vil Senterpartiet imidlertid ikke ha noe av. Der i gården har mistilliten til SV tydeligvis vokst gjennom de åtte årene i opposisjon.

Selvtilliten er for tiden på topp og Trygve Slagsvold Vedum gjentar nå til det kjedsommelige at de ønsker å regjere sammen med bare Ap. I tillegg kan nevnte Vedum godt tenke seg å bli statsminister i stedet for Jonas Gahr Støre.

Men på Youngstorget er stemningen heller laber for et slikt alternativ. Hvis vi skal tro Aftenposten, kan Sps steilhet føre til at Arbeiderpartiet kanskje til slutt vil foretrekke å regjere helt alene, altså en retur til forholdene slik de var på landsfader Einar Gerhardsen og landsmoder Gro Harlem Brundtlands tid.

Fortsatt forvirret? Det er det da all mulig grunn til å være. Men det kan faktisk bli enda verre. For det alvorligste rødgrønne kaoset oppstår dersom de mest ytterliggående, de partiene som faktisk har den røde og grønne fargen i partinavnene sine, får innflytelse. Altså hvis de andre partiene på rødgrønn side blir avhengig av Rødt eller Miljøpartiet De Grønne – eller eventuelt begge to – for å oppnå flertall.

Både Arbeiderpartiet og Senterpartiet har kategorisk avslått å sitte i regjering med disse partiene. Jonas Gahr Støre, som tross alt er den mest sannsynlige statsministerkandidaten, peker på MDGs urealistiske klima- og industripolitikk som grunn. Rødt avviser han fordi det er uaktuelt for Ap å ha et forpliktende samarbeid med «et revolusjonært parti».

Men det er en ting å si nei til samarbeid før et valg. Noe ganske annet kan det være å måtte forholde seg til at man er avhengig av MDG og Rødts stemmer i Stortinget for å oppnå flertall. Flere meningsmålinger har vist at det er et mulig scenario. Da blir spørsmålet hvilke krav disse to kan stille for å støtte en rødgrønn regjeringsdannelse og senere denne regjeringens statsbudsjetter.

Hvis Rødt havner i den posisjonen vil det være første gang siden 1945, da Norges Kommunistiske Parti satt en kort stund i en samlingsregjering, at et selverklært revolusjonært parti vil ha innflytelse på den nasjonale politikken her i landet. Rødt er riktig nok uerfarne med makt på et slikt nivå.

Og det er ikke akkurat en fordel for dem i forhandlinger at de i sitt prinsipprogram slår fast at det er «ikke Rødt oppgave å administrere kapitalismen i regjeringsposisjon». Men også den eventuelle stortingsgruppen til Bjørnar Moxnes vil nok vite å selge seg dyrt hvis de får en vippeposisjon.

Når det gjelder MDGs politikk er det faktisk Støre selv som har levert den kraftigste advarselen mot den. Da VG intervjuet ham etter MDGs landsmøte i vår beskrev han hvordan virkningen av det partiets energipolitikk «vil bli full stopp av kapital, forskning, teknologiutvikling og arbeidsinnsats».

Men om bare en drøy måned kan Jonas Gahr Støre og vi andre våkne opp til en virkelighet der han som statsminister er avhengig av å forhandle nettopp med MDG for å få sin politikk igjennom, inkludert når det gjelder den for Norge så viktige olje- og gassektoren.