| Debatt
Hvem har rett til å bli hørt?
NOVA-RAPPORT: I Vebjørn Selbekks (foto) leder «Skammelig svakt og tendensiøst om kristen oppvekst» fremstilles NOVA-rapporten som et angrep på kristne trossamfunn, som et politisk bestillingsverk og som ledd i en pågående forfølgelse, skriver Hilde Langvann.
Bjørn Olav Hammerstad
Debatten som har fulgt NOVA-rapporten En segregert barndom handler også om hvordan kristen presse velger å ramme inn både forskningen og de som forteller om sine liv.
I Vebjørn Selbekks leder Skammelig svakt og tendensiøst om kristen oppvekst fremstilles rapporten som et angrep på kristne trossamfunn, som et politisk bestillingsverk og som ledd i en pågående forfølgelse. Denne typen retorikk nører opp under et velkjent narrativ i deler av den kristne konservative offentligheten: At kritikk, forskning og erfaring i seg selv er uttrykk for fiendtlighet. Når dette formidles i lederform, har det konsekvenser langt utover uenighet om en rapport.
Kritikk er legitimt. Det alvorlige er at erfaringene som løftes fram systematisk diskrediteres i det offentlige rom, ikke fordi de er feil, men fordi de fortelles av «feil» mennesker.