Hvem eier livet – mennesket eller Gud?

Spørsmålet om abort etter voldtekt representerer et moralsk nullpunkt i norsk samfunnsdebatt. Her møtes to verdener som ikke lar seg forene, den sekulære og den teologiske. Det er et sted der empati og rettferdighet kolliderer med troskap og guddommelig autoritet. Når en kristen politiker hevder at retten til liv må gå foran kvinnens rett til selvbestemmelse, er det ikke bare et politisk standpunkt, det er et teologisk postulat. Det uttrykker troen på at mennesket ikke er suverent i spørsmål om liv og død.

For den sekulære etikken er dette en umulig posisjon. I et samfunn som bygger på menneskets frihet og verdighet, kan ingen tvinges til å fullføre en graviditet som er resultatet av et overgrep. Retten til abort etter voldtekt handler om mer enn lovgivning. Den handler om kroppslig integritet, psykisk helse og retten til å bestemme over eget liv. Den sekulære moralen søker å redusere lidelse og beskytte individets frihet. Den springer ut av erfaring og empati, ikke av åpenbaring.

Den teologiske posisjonen hviler på en helt annen grunn. Hvis livet er skapt av Gud, er det ikke vår rett å ta det. Livet er hellig, ikke fordi det er ønsket, men fordi det er gitt. Da spiller det ingen rolle hvordan det ble til. Også livet som starter i vold bærer Guds preg. I et slikt perspektiv kan man ikke gjøre unntak uten å undergrave selve troens prinsipp, at Gud alene har makt over liv og død.