BISKOPENE: Når det imidlertid kommer så radikale forslag som det nå gjør fra enkelte partier, så kunne biskopene med fordel være mer høylytte enn de er i dag, skriver Morten Dahle Stærk. På bildet ser vi bispemøtets preses Olav Fykse Tveit.

Hva skal kirken mene om abort?

Det vakte oppsikt da tidligere Vålerenga-prest Einar Gelius langet ut mot det han omtalte som biskopenes aborttaushet. Samtidig kritiserte Gelius biskopene for å være tydelig når kritikken rammer politikkens høyreside og snakke med innestemme når det er venstresidens politikk som omtales.

Debatten er bare siste ledd i en lang kjede av diskusjoner om hva kristne kirker skal mene noe om og hvordan de skal gjøre det.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Biskopenes siste uttalelse, som bare er noen uker gammel, er en forsiktig uttalelse som maner til etisk refleksjon i vanskelige spørsmål.

De fleste er enige i at de spørsmålene som nå diskuteres, er etisk vanskelige spørsmål. I uttalelsen finner vi en rød tråd fra budskapet i 2019 der biskopene enes om at menneskeverdet ikke er avhengig av egenskaper.

Ansvarliggjøringen av fellesskapet om å legge til rette for at barn med funksjonshemning skal bli født, er viktig og riktig.

Det uttalelsen ikke nevner direkte, er at dagens lovverk fungerer som et vern om denne gruppen ettersom begjæring om abort etter eventuelle påviste avvik må behandles etter grensen for selvbestemt abort.

Jeg leser den siste uttalelsen som en forsiktig advarsel mot å flytte på dagens grenser for abort. Det argumenteres både ut fra behovet for rådgivning, høyere risiko for den gravide og belastningen for helsearbeidere ved sene aborter.

Burde likevel biskopene si noe mer og noe kraftigere?

En av Den norske kirkes mest markante ledere på midten av forrige århundre var Tunsberg-biskop Dagfinn Hauge. Hauge er mest kjent for sin rolle som del av den midlertidige kirkeledelsen under krigen og som sjelesørger for dødsdømte fanger på Akershus festning.

Hans bok «Slik dør menn» har blitt stående som en av de viktigste memoarbøkene i norsk krigshistorie. Hauge forble opptatt av forholdet mellom kirke, politikk og samfunn hele livet.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Som biskop deltok han blant annet i et nybrottsarbeid med et tettere samarbeid mellom kirken og idrettsbevegelsen.

På et møte i 1972 i det som kan betraktes som en forløper til Norges kristne råd – nemlig Kontaktkretsen for kristne trossamfunn – holdt Hauge et foredrag om kristendom og politikk.

Hauge fremholdt følgende: 1) Bibelen sier verken ja eller nei til EF 2) Kristne bør ta politisk ansvar, enten i et kristelig parti eller i andre partier 3) En prest eller forstander bør helst ikke la seg velge inn i politiske sammenhenger uten i rent spesielle tilfeller og 4) Kirkene kan avgi uttalelser om politiske spørsmål, men bare dersom det har med klart kristelige eller etiske vurderinger å gjøre.

I en kort kommentar uttrykker han glede og overraskelse over samstemmigheten i forsamlingen, og interessant nok «Gid det samme var tilfelle i vår egen kirke – særlig hva angår punkt 4 … ». (Med hånden på plogen, Luther Forlag, 2002)

Biskopens uttalelse hang, ifølge biografen Rolf Tofte, trolig sammen med Hauges noe reserverte holdning til Kirkenes verdensråd. Han var skeptisk mot det han omtalte som uklar teologi og «en eiendommelig tåket kommunistsympati».

I memoarene sine minnet han om en uttalelse fra Arbeidsutvalget i Mellomkirkelig råd som den gang sendte ut en «bannlysing» over et norsk våpenkjøp fra Frankrike.

Flertallet av biskopene tok den gang offentlig avstand fra uttalelsen med den begrunnelse at man i så fall burde kritisere Sovjetunionen og andre undertrykkende stater på tilsvarende måte. Lyder det kjent?

Hauge holder altså en åpning for at kirker kan uttale seg om politiske spørsmål når det har med etiske vurderinger å gjøre. Det har Den norske kirkes biskoper riktig nok gjort.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Men det virker ganske klart at når biskopene ikke er tydeligere enn de er, så henger det sammen med at meningene om selve abortloven er mer sprikende i dag enn tidligere.

Når det imidlertid kommer så radikale forslag som det nå gjør fra enkelte partier, så kunne biskopene med fordel være mer høylytte enn de er i dag. Det ville vært en støtte til den svake part – uansett om man ser det fra barnets eller morens side.

De fleste er enige i at de spørsmålene som nå diskuteres, er etisk vanskelige spørsmål.