Hva med lidelsen?

«For Kristi skyld fikk dere den nåde ikke bare å tro på ham, men også å lide for ham» (Fil 1,29).

Som mennesker er vi dessverre mer opptatt av hvem som skal være i ledelsen, enn å ta del i lidelsen. Alle kristne vil måtte lide på grunn av Jesu navn, selv om de ikke får det privilegiet å bli martyrer (blodvitner). Paulus sier at vi er kalt til samfunn med Kristi lidelser.

Og Kristus lider i verden i dag gjennom sin kropp, som er kirken. Den globale kirken utsettes daglig for vold og død fra krefter som motsetter seg evangeliets fremgang i verden. En sann kristen kan ikke stille seg likegyldig til at brødre og søstre betaler med liv og helse for å forsvare sin tro. Nei, vi har et ansvar og vi trenger fellesskap og identifikasjon med den lidende kirken for å bli bevart i egen tro.

Nå er det ikke slik at vi bør oppsøke smerte eller undertrykkende strukturer som ramme for våre liv. Nei, vi søker å unngå smerte og vi trekker oss unna de som vi vil ødelegge eller skade oss. Likevel er det en tid for å akseptere smerten når den kommer vår vei.

Ved Guds nåde kommer vi oss igjennom uten å spore av fra den smale sti.

Lidelse er også en renselse fra alt som ødelegger og forstyrrer vår ekte hengivelse til Kristus. Derfor vil lidelse være knyttet til kirkens identitet så lenge vi eksisterer, slik det slaktede Lammet ved Guds trone framstår sammen med Faderen i åpenbaringsboken. Vi er Kristi kropp og bærer hverandres smerte som lemmer på samme organiske enhet.