Hva homobevegelsen kan lære oss

Hvor er det plass 
for de konservative, kristne kvinnene? 
Blir de invitert inn? 
Blir de lyttet til?

Homobevegelsen var liten, men er blitt stor. De klassisk, konservative kristne var mange, men er blitt få. Hvorfor ble det slik? Kan vi lære noe av homobevegelsens brede mobilisering?

Forklaringene på at homobevegelsen generelt og Åpen folkekirke spesielt har vokst og fått makt, er mange. Noen av dem er opplagte. Det handler om sekularisering, om større vekt på rettighetstenkning, om at de hadde tidsåndens medvind i seilene.

Kanskje handler det om mot – og sviktende mot. Som min kollegaTarjei Gilje skrev i en kommentar denne uken, er et av sekulariseringens trekk at den kan lamme troens frimodighet.

Mens forkjemperne for homofiles rettigheter forkynte sitt evangelium med voksende selvtillit, mistet kanskje noen av dem som sto for klassisk kristendom frimodigheten. Det kunne bli karriereselvmord å si at man sto for et bibelsk ekteskapssyn. Det var for få som våget å heise andre flagg enn homoflagget.

Og det handlet om tretthet. De siste årene har klassiske kristne hatt en opplevelse av å bli drevet fra skanse til skanse. Fra tap til tap. Det ble så altfor mye snakk om kampsaker og for lite rom for evangeliets gode nyheter.

Og det handler definitivt om fragmentering. Det bibeltro Kristen-Norge består av grupper som i for stor grad dyrker sin teologiske og strukturelle egenart fremfor å forene krefter.

Men det handler også om posisjonering og smarte valg. Homobevegelsens folk har vært flinke. De har hatt gode folk strategisk plassert, i media, i organisasjonslivet, i politikken, i kirken. De har sett fremtidige lederemner og gitt dem rom og tillit. Og de har rekruttert bredt. I alle samfunnslag. I alle aldre. Blant kvinner og menn.

Kan det være at klassisk konservative kristne har mobilisert for smalt? At nettverk somKirkelig fornyelse (som ble avviklet nå på nyåret),Levende folkekirke (som ble nedlagt etter kirkevalget) ogEvangelisk Luthersk Nettverk har definert sitt eget nedslagsfelt for snevert?

Et av spørsmålene jeg stusser på er: Hvor er det plass for de konservative, kristne kvinnene? Blir de invitert inn? Blir de lyttet til? Blir kompetansen deres verdsatt i de nettverkene som de naturlig skulle identifisere seg med?

Opplever de at disse nettverkene er mulige å identifisere seg med – eller at nettverkene vil identifisere seg med dem? Blir synet på tjenestedeling et stengsel som holder kvinnene på en armlengdes avstand på de fleste områder?

Det vil i så fall være en strategisk feilvurdering og en sløsing med ressurser.

De fleste kvinner har i dag god utdannelse. De er vant til at deres synspunkter og kompetanse verdsettes i yrkeslivet. I den konservative kristenheten er det færre arenaer der kvinner blir hørt og inkludert. Kontrasten mellom kvinnesynet i forsamlingen og i samfunnet ellers kan oppleves stor.

Det kan bli et kulturkrasj – et kulturkrasj som ikke blir mindre for nye generasjoner. Dette må adresseres. Ikke slik at teologien nødvendigvis må endres, men slik at kvinner får en meningsfull plass innenfor de teologiske rammene som gjelder. Hvis ikke kan kvinner i verste fall oppleve seg fremmedgjort.

Dagen kunne på onsdag fortelle at det skal startes et nytt konservativt tverrkirkelig ledernettverk, på luthersk grunn. Nettverket skal være et sted for å hente støtte og styrke. Det kan være et godt initiativ. Det kommer blant annet an på hvem som skal være med og prege det.

Dette kan fort bli et forum for godt voksne menn. Det vil i så fall være et tap. En stor del av arbeidet i kirken og organisasjonene gjøres av kvinner. De kan virkelig også trenge et forum for å hente støtte og styrke i en vanskelig kirkesituasjon.