VEKKELSE: Vekkelsene har skjedd i forskjellige land og på alle kontinenter. De er ikke begrenset til én bestemt kultur eller kirkelig tradisjon, skriver Tormod Engelsviken. På bildet ser vi Trefoldighetskirken i Oslo, som var sentral under Jesus-vekkelsen på 1970-tallet. Foto: Jarl Fr. Erichsen/NTB

Hva er vekkelse?

Vekkelse er aldri noe mennesker kan skape eller «få til». All vekkelse og fornyelse i kirken i egentlig forstand Den hellige ånds verk.

Kåre Hegle har utgitt den interessante boken «Ung Visjon – Da det brant i rosenes by», som handler om historien til vekkelsesbevegelsen Ung Visjon.

ENGELSVIKEN: Tormod Engelsviken er professor emeritus ved MF vitenskapelig høyskole. Foto: MF

Både denne boken og Hans Nielsen Hauge-jubileet i år aktualiserer spørsmålet om hva vekkelse er. Vekkelser har hatt enorm betydning i kirkens historie.

Når vi studerer dem, står vi på hellig grunn, for i dem møter vi Guds Ånd i aksjon. De fører oftest til store og gode resultater i kirken både på kort og lang sikt.

Jeg vil i denne artikkelen kort omtale noen av disse vekkelsene og konsentrere meg om det som utgjør deres nesten universelle fellestrekk; det som utgjør selve vekkelsenes vesen.

BOK: Kåre Hegle har skrevet boken «Da det brant i Rosenes by» om Ung Visjon i Molde. Foto: Tore Hjalmar Sævik

Vekkelser i historien og nåtiden

Jeg har gjennom mange år hatt anledning til å studere og følge vekkelser i mange land og kirker, blant annet i Norge, USA, Etiopia og Kina.

Som sagt feirer vi i år et Hans Nielsen Hauge-jubileum, han som var den fremste vekkelsesforkynneren i Norge, men vi kunne nevne mange andre vekkelser og vekkelsesskikkelser i historien:

HAUGE: Bildet er en fremstilling av Hans Nielsen Hauges møtevirksomhet. Foto: Heinz-Dieter Falkenstein

Luthers reformasjon i dens begynnende fase må karakteriseres som en vekkelse, likeså pietismen på 1700- og 1800-tallet, metodismen på 1700-tallet, «the great awakenings» i Storbritannia og Amerika på 1700- og 1800-talet og pinsevekkelsen og den karismatiske vekkelsen på 1900-tallet.

Selve gjennombruddet skjer når mennesker møter Guds uforskyldte nåde i Kristus i form av syndstilgivelse og frigjøring gjennom evangeliet

I tillegg til, eller som deler av disse store – ofte globale – vekkelsene, kommer utallige andre regionale, nasjonale og lokale vekkelser, for eksempel de læstadianske og rosenianske vekkelsene på 1800-tallet i Norden, vekkelsen i India i 1860, den dyptgripende vekkelsen i Kina på 1930-tallet med den norske Marie Monsen i ledelsen (se boken «Vekkelsen ble en Åndens aksjon»), den øst-afrikanske vekkelsen på 1930-tallet, Oxford-bevegelsen på samme tid, ungdomsvekkelsen innen den lutherske kirken i Kenya på 1980-tallet, vekkelsesbevegelsene på Madagaskar helt fra 1890-årene og frem til i dag med blant andre profetinnen Nenilava som leder, pinsekarismatiske vekkelser i Etiopia både innenfor og utenfor de etablerte kirkene fra 1960-tallet og utover.

Ung Visjon, Oase og Ungdom i Oppdrag vokste alle ut av den karismatiske vekkelsen i Norge på 1970-tallet og senere.

Ingen kirke eller konfesjon har monopol på vekkelse eller Åndens fornyende og vekkende gjerning!

Vekkelsene har skjedd i forskjellige land og på alle kontinenter. De er ikke begrenset til én bestemt kultur eller kirkelig tradisjon.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

De har skjedd innen praktisk talt alle kirkesamfunn. Ingen kirke eller konfesjon har monopol på vekkelse eller Åndens fornyende og vekkende gjerning!

Det maner oss til ydmykhet og takknemlighet. Mitt perspektiv i denne artikkelen er ikke bare nøytralt beskrivende, men et uttrykk for en troende kirkehistorisk og teologisk forståelse av vekkelse..

Elleve vesenstrekk ved vekkelser

Felles for praktisk talt alle vekkelser er at de har begynt med vekkelse og fornyelse blant kristne for siden å bre seg til ikke-kristne. De har ført til vekst i kirkene både kvantitativt og kvalitativt og har fostret ledere som har øvet positiv innflytelse i kirken og i samfunnet forøvrig.

Vi kan påvise noen helt essensielle fellestrekk som kan dokumenteres ved studium og sammenlikning av mange vekkelser over hele verden gjennom flere hundre år.

La oss for oversiktens skyld nummerere disse trekkene fra 1 til 11.

1. Vekkelsene oppstår ikke bare spontant og «av ingenting» som det har vært hevdet. En av de relativt få som har forsket på vekkelser i et sammenliknende globalt perspektiv, er amerikaneren J. Edwin Orr.

Han påpeker at vekkelser alltid er forberedt i bønn. Det kan være enkeltmenneskers bønn eller felles bønn.

Bønnen er ofte et resultat av en nød for menneskers frelse eller for fornyelse i en kirke som oppleves å være i forfall og uten kraft og liv, ja, til og med være preget av ubibelsk lære og praksis.

Denne bønnetjenesten kan gå over mange år og skjer gjerne i det stille. Den blir ofte først offentlig kjent når vekkelsen bryter ut.

2. Vekkelsen bryter ut etter en livsforvandlende fornyelseserfaring hos mennesker som allerede er troende kristne. Og den fortsetter som en fornyelsesbevegelse, samtidig som den brer om seg og også blir til en omvendelsesbevegelse der nye mennesker kommer til tro og blir lagt til menigheten.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Mange får oppleve den samme gjennombruddserfaringen som vekkelsens pionerer vitnet om. Dermed fører vekkelsene både til vekst i åndelig modenhet hos enkeltmennesker og menigheter (kvalitativ vekst) og til vekst i antall omvendte og aktive kristne (kvantitativ vekst)..

3. De som er opphavspersonene til og de første formidlerne av vekkelsen – for det er ofte hos enkeltpersoner eller i små grupper vekkelsen begynner – har oftest gått gjennom en personlig kamp.

Den kan gjelde spørsmålet om deres egen frelse, om den rette forståelsen av evangeliet, om deres tjeneste i kirken, om deres utrustning og evne til å utføre bestemte oppgaver og lignende.

I denne kampen har de først og fremst søkt til Gud om hjelp: i bønn, i bibelstudium, i lesning av åndelig litteratur og i personlig veiledning og sjelesorg.

Vekkelser er ofte tidsbegrensede i sin opprinnelige form, men de får langvarige virkninger i enkeltmenneskers og menigheters liv.

4. Vekkelsens pionérer tar Guds lov og vilje slik den er uttrykt i Bibelen, på dypeste alvor, og vekkelsen begynner derfor oftest med en dyp indre erkjennelse av synd eller utilstrekkelighet, av en erfaring av å være under den hellige Guds rettferdige dom, og med lengsel om frelse og forsoning.

Dette fører til en personlig og ofte også offentlig bekjennelse av synd og skyld.

Det er både alvorsfullt og gripende å lese vitnesbyrdene om denne erfaringen, om de så kommer fra profeten Jesaja, som opplevde seg som fortapt i møte med den hellige Gud (Jes 6), apostelen Paulus, som så på seg selv som den største av syndere (1 Tim 1,15) eller Martin Luther, John Wesley, Jonathan Edwards eller Hans Nielsen Hauge.

Nærmere vår tid møter vi deltakerne i den øst-afrikanske vekkelsesbevegelsen med deres offentlige bekjennelse av synd og sterke oppfordring til å vandre i lyset (for eksempel biskop Festo Kivengere), legen og sjelesørgeren Einar Lundbys tilsvarende erfaring på 1930-tallet (Oxford-bevegelsen, se boken «Einar Lundby i liv og tjeneste» av Ingvar Haddal) og deltakerne på Hellig Ånd-seminaret i 1977 (senere Oase) som falt på kne i bot og bønn og bekjente sin synd og sine forsømmelser for sine kjære.

I kulturer og religioner hvor åpen avgudsdyrkelse og okkultisme er vanlige, innebærer vekkelsen også en tung opplevelse av trelldom og frykt under disse maktene og med lengsel etter frigjøring og seier over dem..

5. Selve gjennombruddet skjer når mennesker møter Guds uforskyldte nåde i Kristus i form av syndstilgivelse og frigjøring gjennom evangeliet – lest eller forkynt – eller en utrustning med kraft og frimodighet ved å bli fylt av Den hellige ånd.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Dette kan skje ved et enkelt «forløsende ord» i Bibelen (Luther: Rom 1,16-17; Lundby: Joh 14,21; 7,17)), i en tekst (Wesley: Luthers fortale til Romerbrevet), i en salme (Hans Nielsen Hauge: «Jesus, din søte forening å smake»), i et bilde (von Zinzendorf ved synet av den korsfestede Kristus: «Dette har jeg gjort for deg. Hva har du gjort for meg?») eller ved andre kristnes forbønn (Thomas B. Barratt og ofte ellers i den pinse-karismatiske vekkelsen).

Denne opplevelsen kan nok være sterkt emosjonell, men er samtidig dyptgripende og livsforvandlende. For noen oppleves det som om «portene til paradis hadde åpnet seg, så jeg kunne gå inn» (Luther om sin såkalte «tårnopplevelse»).

Noen ganger kan det rett forstått være en nesten «ekstatisk» eller «mystisk» opplevelse, der en opplever å være utenfor seg selv i intimt samfunn med Gud.

Mange opplever også en ny innsikt i og forståelse av Guds ord. «Nå viste hele Skriften seg med et annet ansikt for meg» (Luther).

6. Det er mange vitnesbyrd om at det både før og etter denne erfaringen skjer en hel overgivelse (engelsk: total surrender) til Gud og hans vilje. Det innebærer at en fra nå av er villig til å ofre alt for Gud og legge seg selv og hele sitt liv i hans hender.

For mennesker i en hedensk ånds- og fryktkultur innebærer det et radikalt brudd med avguder, åndsmakter, fetisjer og heksedoktorer. For alle innebærer det en forsakelse av Satan og det onde.

Denne overgivelsen og forsakelsen er også ofte del av en kallserfaring der en åpner seg for en ny tjeneste for Gud. En slik overgivelse må ikke ses som en menneskelig prestasjon eller betingelse, selv om det innebærer en viljebeslutning.

Den en gudgitt oppgivelse av alle egne reservasjoner og egne interesser. Den er altså mer et uttrykk for en vilje og villighet til å overgi alt til Gud, enn en evne.

Mennesker blir ikke syndfrie ved en slik erfaring. Likevel er den i likhet med Jesu helbredelses- og frigjøringsunder og disiplenes nære samfunn med Jesus og med Gud som Far, en herlig forsmak på og foreløpig virkeliggjøring av det nye livet i det kommende Guds rike.

7. I vekkelsen blir mennesker utrustet med Den hellige ånd. Det betyr ikke at kristne som ikke har erfart vekkelse i den form vi her beskriver, ikke har mottatt Den hellige ånd.

Alle som kommer til tro på Kristus og blir døpt, mottar Den hellige ånd som gave. Mange tilskriver fornyelses- og vekkelseserfaringer direkte Guds Ånd, for eksempel Hans Nielsen Hauge, Marie Monsen, Thomas B. Barratt, og utallige andre ledere innen pinsevekkelsen og den karismatiske vekkelsen, mens andre nok kan gjøre det mer indirekte.

Uansett må en teologisk vurdere slike erfaringer som et verk av Den hellige ånd.

De er opplevelser som blir «gjenopplivelser» av det åndelige livet (engelsk: revival), med resultater som trosvisshet, personlig åndelig fornyelse, ja, endog forvandling, og en konkret mottakelse av mange av «Åndens frukter» (Gal 5,22): en sterk kjærlighet til Gud og andre mennesker, en dyp fred med Gud, en inderlig glede uavhengig av ytre vilkår og så videre.

Disse endringene består ikke bare i nye og gode indre følelser, men fører til merkbare forandringer i livsførselen. Det er mange vitnesbyrd om hvordan vekkelse fører til etisk fornyelse både av enkeltmennesker og av hele samfunn.

Det er Den hellige ånds gjerning å herliggjøre Kristus og formidle hans frelsesverk slik at det blir tilegnet av den enkelte i tro. Det er også hans gjerning å helliggjøre og utruste de troende til nytt liv og til tjeneste.

Derfor er all vekkelse og fornyelse i kirken i egentlig forstand Den hellige ånds verk.

8. De som opplever vekkelsen, mottar også nådegaver (gresk: karismata) fra Ånden; det vil si gaver gitt for ulike tjenester i menigheten.

Det er ikke alltid i kirkens historie de er blitt identifisert og betegnet som nådegaver, men i lys av Bibelen er det nettopp det de er (1 Kor 12,4-6).

Forventninger til hvilke nådegaver en kristen kan og bør motta, har variert gjennom tidene, men det finnes i kirkens historie helt tilbake til oldkirken eksempler på ulike forkynnergaver, tjenestegaver (for eksempel diakonale, administrative, ledelsesgaver), profetgaver, helbredelsesgaver, kunstneriske gaver (for eksempel sang, musikk og kunst) og gaver til å identifisere og bekjempe onde åndsmakter (for eksempel ved eksorsime eller maktmøter) og så videre.

Hvordan en vektlegger betydningen av de ulike gavene, kan variere, men gavene kommer alltid i funksjon gjennom vekkelser. Det viser seg ofte konkret gjennom økt rekruttering til kirkelig tjeneste.

I denne forstand er alle vekkelser derfor også «nådegavevekkelser». I vekkelsene gis nådegavene ofte på en uventet og «kulturstridig» måte; til mennesker med liten eller ingen utdannelse og med lav sosial status, til kvinner i patriarkalske samfunn, til unge der eldre sitter på makten, til mennesker som er marginalisert og fattige og ellers sett ned på i samfunnet.

Men samtidig kan de også gis til studenter, lærde, mektige og rike! Uansett er det ikke sosial status eller mangel på sådan som er avgjørende for Guds kall og utrustning.

9. Vekkelser fører til evangelisering og misjon. Dette skjer både ved den offentlige forkynnelsen til vekkelsens hovedrepresentanter, men også – og det er minst like viktig og like typisk – ved de personlige vitnesbyrdene til dem som har opplevd vekkelsen og er blitt omvendt eller fornyet.

Vekkelsene brer seg både ved evangelisering i nærmiljøet og ved misjon til fjernere områder, både spontant og organisert. Begge hoveddimensjonene ved misjon virkeliggjøres i vekkelsen:

Den sentripetale misjon der mennesker tiltrekkes og selv oppsøker vekkelsen, og den sentrifugale misjon der kristne går ut med evangeliet og planter nye menigheter.

Det er med rette sagt at de siste tre hundre års misjonshistorie i stor grad også er vekkelsenes historie.

10. Vekkelsene skaper nye kristne fellesskap av dem som er blitt omvendt eller fornyet. Disse fellesskapene kan dannes og fungere på ulike måter.

De kan eksistere innenfor rammene av et større kirkesamfunn, mer eller mindre uavhengige av den etablerte, offisielle kirken, slik som vekkelsene i de lutherske kirkene og den karismatiske vekkelsen, eller de kan etablere egne menigheter eller kirkesamfunn når spenningen til det etablerte blir for stor, for eksempel metodismen og den klassiske pinsebevegelsen.

Disse fellesskapene blir igjen utgangspunkt for evangelieforkynnelse og diakonalt arbeid. De tjener også til å bevare vekkelsens identitet og betydning når den første entusiasmen har lagt seg.

Vekkelser er ofte tidsbegrensede i sin opprinnelige form, men de får langvarige virkninger i enkeltmenneskers og menigheters liv.

Gjennom de organiserte fellesskapene som vekkelsen skaper, kan den bibelske erkjennelsen og de åndelige erfaringene som har preget vekkelsen, bevares i tider når Ånden ikke virker på samme måte.

Fellesskapene skaper en nødvendig kontinuitet i arbeidet. Men det kan også være situasjoner som krever at noen fellesskap blir lagt ned, fordi de har fullført sitt oppdrag.

Vekkelsesfellesskapene fungerer også ofte på tvers av konfesjoner og landegrenser som enhet med andre som tilhører samme type vekkelse.

Vekkelser mottar ofte impulser fra andre land og kirker, hos oss i Norge for eksempel fra Tyskland (pietismen), Sverige (rosenianismen), England (metodismen), Amerika (den pinse-karismatiske vekkelsen) og så videre.

Vekkelsene er derfor ofte enhetsskapende, økumeniske, i sitt vesen, selv om de også kan skape nye splittelser.

11. Vekkelse skaper alltid motstand. Det kan være motstand fra enkeltkristne, fra den etablerte kirken, ja, paradoksalt nok også fra tidligere vekkelsesbevegelser.

Denne motstanden kan ha mange årsaker. Vekkelsen kan oppleves som – og faktisk være – en dom over død kristendom, liv i uoppgjort synd, eller ubibelsk lære og praksis.

Motstanden er da et uttrykk for manglende vilje til å erkjenne dette og omvende seg fra det. Motstanden kan også skyldes frykt for tap av makt eller privilegier i kirken.

VEKKELSE: Ofte blir motstanden mot vekkelsen mindre etter som tiden går, både som resultat av en viss moderasjon hos vekkelsesfolket og fordi det nye som vekkelsen har brakt, blir mer allment akseptert, skriver Tormod Engelsviken. Bildet er fra den felleskristne markeringen Pinse for alle i Oslo spektrum i 2007. Foto: Stian Lysberg Solum/NTB

Noen ganger skyldes motstand uenighet om læren eller de former som vekkelsen tar. Ting som for eksempel møteformer, forbønnstjeneste, bønnestil, nådegavepraksis, sang- og musikk kan skape skillelinjer som i ettertid har vist seg å vært unødvendige.

Ofte blir motstanden mot vekkelsen mindre etter som tiden går, både som resultat av en viss moderasjon hos vekkelsesfolket og fordi det nye som vekkelsen har brakt, blir mer allment akseptert.

Den alvorligste motstanden skjer imidlertid når samfunnet eller politiske myndigheter forbyr eller forfølger vekkelsen, slik det ofte skjer i land med autoritære regimer og ikke-kristne religioner eller ideologer der respekten for menneskerettighetene er liten, slik som for eksempel i Kina, India, Iran og tidligere i Etiopia.

Det er ofte de vekkelseskristne som forfølges hardest fordi de åpent setter lojaliteten til Kristus høyere enn lojaliteten til staten, de evangeliserer aktivt blant ikke-kristne og utfordrer ikke-kristen tro og etikk både med sin forkynnelse og sin livsstil.

Svakheter

Når vi nå stort sett har pekt på det positive som er felles for alle vekkelser, bør vi heller ikke overse at vekkelser – fordi de også er preget av syndige og ufullkomne mennesker – ofte har svakheter.

De kan bli ensidige og fremheve én side ved kristendommen og overse andre; de kan forfalle til å bli ekstreme, ja, endog forføreriske, dersom de for eksempel fokuserer ukritisk på autoriteten til enkeltpersoner (for eksempel Children of God, Kimbanguistkirken i Afrika).

Vekkelser kan også bli fordømmende og eksklusive overfor andre kristne dersom for eksempel bestemte psykologiske opplevelser, ytre former eller relativt perifere lærepunkter blir oppfattet som avgjørende kjennetegn på sann kristendom.

Det kan også gå galt når «vekkelse» blir en «metode» eller en «møteform», eller når noen forsøker å manipulere fram vekkelse med bestemte menneskelige teknikker, uten Guds Ånd.

Derfor må alle vekkelser prøves på Guds ord, av nådegaven til å prøve ånder og på sine langsiktige frukter i menneskers og menigheters liv.

Vekkelsesøkumenikk?

Hvis vi ser på den mosaikken av vekkelsesbevegelser som har påvirket og formet kirken både i historien og i nåtiden, kunne en ønske at disse bevegelsene i høyere grad kunne respektere hverandre og lære av hverandre.

Jeg skulle derfor ønske at vi praktiserte en vekkelsesøkumenikk i tillegg til kirkeøkumenikk og misjonsøkumenikk: et tillitsfullt fellesskap og samarbeid mellom de ulike vekkelsesbevegelsene.

På den måten kan de umistelige bibelske innsiktene og de kristne erfaringene som de ulike vekkelsene har tilført kirken, bli flere til del. Da vil vi få se flere fasetter av den diamanten som den bibelske åpenbaringen utgjør.

Vekkelse er aldri noe mennesker kan skape eller «få til». Ekte vekkelse skjer bare når Den hellige ånd kommer på ny med sin livgivende og fornyende kraft, hvor og når Gud vil.

Men vi kan be om vekkelse, forkynne til vekkelse og ta imot den når den kommer.