Høyre-folk bør klappe mens de kan

«Jeg er klar for fire nye år som Norges statsminister», sa Erna Solberg til stående applaus på helgens landsmøte i Høyre.

Delegatene har god grunn både til å applaudere og reise seg for sin partileder. Å ha klart å holde det borgerlige samarbeidet på skinner gjennom den turbulente fireårsperioden som nå går mot slutten, fremstår som et stykke imponerende godt politisk håndverk.

Men hvisSolberg skal klare å bli den første Høyre-statsministeren som makter å bli sittende gjennom to hele valgperioder, trengs det helt usedvanlige politiske evner.

For i motsetning til ved forrige valg vil verken KrF eller Venstre denne gangen garantere at et borgerlig flertall vil gi en borgerlig regjering. Og begge partiene har helt utelukket å kunne sitte i en regjering som også inkluderer Fremskrittspartiet.

Begge sentrumspartiene krever at statsministeren skal velge mellom dem og Frp. Men på landsmøtet avviste hun igjen hele denne problemstillingen. Solberg sverger fortsatt til den taktikken som hun brukte med så stor suksess i valgkampen i 2013.

I et kaotisk borgerlig landskap fremstår Høyre som den samlende kraften. Som det partiet som ikke lukker noen dører eller stiller noe ultimatum. Mens de andre partilederne kritiserer hverandre høylydt, insisterer Erna på å fortsette å bruke innestemme.

Det spørs om det holder. Oppgjøret på borgerlig side fremstår nå mer og mer som et svarteperspill der kampen står om hvem som til slutt må velge. Hvem som må ta belastningen med å avgjøre om landet skal få en borgerlig eller rødgrønn regjering dersom de fire ikke-sosialistiske partiene beholder dagens flertall etter valget.

Mye tyder på at det i så fall til slutt blir KrF som i så fall må ta denne bestemmelsen. Og da er det er langt fra gitt atKnut Arild Hareide vil velge Erna fremforJonas.

I hvert fall hvis FrP fortsatt er større enn KrF og Venstre til sammen. For da står valget i praksis mellom å fortsette et utenforsamarbeid med en regjering der FrP sitter eller selv å gå inn i en regjering med Arbeiderpartiet og Senterpartiet.

Etter at KrF meislet ut sin regjeringsstrategi i høst har nemlig en ny og viktig faktor kommet til. Det er Senterpartiets store fremgang. Partiet fosser frem på den bølgen av antielitisme som nå rir Europa og USA og som Fremskrittspartiet tradisjonelt har tjent på her i landet.

Men nå er Frp selv et maktparti og klarer ikke fullt ut å utnytte disse strømningene. På den siste meningsmålingen i VG før helgen var faktisk partiet tilTrygve Slagsvold Vedum jevnstort med Fremskrittspartiet.

Senterpartiets sterke vekst vil sannsynligvis gjøre det enda mer fristende for KrF å gå inn i en Støre-regjering. Man vil kunne argumentere med at sentrum er styrket. Dess mindre dominerende Ap blir i en slik konstellasjon, jo lettere vil det bli for KrF å bli med.

Situasjonen er med andre ord svært krevende for Erna Solberg. Hvis det er hun som holder neste nyttårstale, vil det ha krevd statsmannskunst av ypperste klasse.

Sik det ser ut nå, bør Høyre-folk klappe mens de har sjansen. Mens de har statsministeren.