"Hør ham!"

Hovedbudskapet teksten til Kristi forklarelsesdag (Matt. 17:1-9) er at Gud vil at vi skal høre på Jesus og lære av ham. Dette ligger i det reformatoriske skriftprinsippet, som nå er vraket av kirkemøtet i Den norske kirke. Men Jesus og hans apostler lærte også at skapelsesberetningen og urhistorien skal fastholdes som virkelig historie!

I Guds befaling til oss: ”Hør ham!” (Matt. 17:5) ligger det indirekte en befaling til oss om å vende oss bort fra de falske røster, som forkynner et annet evangelium, en annen Jesus – som f. eks. når et flertall på kirkemøtet i Den norske kirke forkaster klare apostelord om homoseksuell praksis, og vedtar at det går an å velsigne noe som Gud i sitt ord klart har sagt er synd.

De prester som velger å bruke det vedtatte vigselsrituale for likekjønnede, må vi betrakte som stående under Guds dom, inntil de (forhåpentligvis) måtte omvende seg! Vi gjør oss medskyldige i deres onde gjerninger, hvis vi inviterer dem som forkynnere, jf. 2. Johs. v. 9 – 11:

”Hver den som slår inn på avveier og ikke blir i Kristi lære, har ikke Gud. Den som blir i læren, han har både Faderen og Sønnen. Om noen kommer til dere og ikke fører denne lære, da ta ikke imot ham i deres hus og hils ham ikke velkommen! For den som hilser ham velkommen, blir medskyldig med ham i hans onde gjerninger.”

Det åndelige fellesskapet med både disse forkynnere og med slike som gjør saken mindre alvorlig enn den er – for eksempel ved å stemme for innføringen av et vigselsrituale for likekjønnede, selv om de egentlig er imot – må selvsagt brytes, jf. hvordan fårene til den gode hyrde i Jesu lignelse reagerer på ”en fremmed” som vil spille hyrde for dem (Johs. 10:5):

”Men en fremmed vil de ikke følge. De vil flykte fra ham, for de kjenner ikke de fremmedes røst.”

Hvis vi er sanne disipler av Jesus, så må vi reagere på denne måten i forhold til falsk lære og forkynnelse!

Det som har skjedd i Den norske kirke er jo – slik Jon Kvalbein skrev her forleden (13/2) i Dagen i et innlegg om ”Folkekirkens læreoppløsning” – at ”det reformatoriske skriftprinsippet er satt til side”, slik at ”Den Hellige Skrift får ikke lenger avgjøre hva som er rett og falsk lære i kirken”. Men Kvalbein avsluttet innlegget sitt med å holde frem, at ”På tross av denne situasjonen skal vi ikke miste motet. Det finnes fortsatt menigheter og forsamlinger der Guds ord lyder klart og rett. Bibeltro kristne har fortsatt frihet til å arbeide i samsvar med sin overbevisning. De mulighetene bør vi oppsøke og benytte.”

Dette er jeg enig med Kvalbein i; men vi må også – ikke minst her ved 500-årsjubileet for reformasjonen – spørre oss selv om ”det reformatoriske skriftprinsippet” virkelig står så sterkt hos oss selv som det burde. Et eksempel på at dette nok dessverre ikke er tilfellet, er at man på Fjellhaug Internasjonale Høgskole i dag har en GT-professor som hevder at Bibelens beretning om skapelsen ikke skal oppfattes som virkelig historie. Et annet eksempel er at boken ”Evolusjon eller kristen tro? – Ja takk, begge deler” ble anmeldt nok så positivt i både Dagen og Utsyn, selv om menneskets skapelse direkte av Gud (med mer!) her fornektes i klare ordelag.

Men i Matt. 19:4-5 sier Jesus: ”Har dere ikke lest at han som skapte dem, fra begynnelsen skapte dem til mann og kvinne, …”. Her bruker Jesus det samme ordet som er brukt i 1. Mos. 1:1: ”I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden”. Han sier dermed indirekte: mennesket ble skapt i ”begynnelsen”, da Gud skapte himmel og jord. Det gikk med andre ord ikke millioner av år før enn mennesket kom til som et resultat av ”evolusjonen”.

Å fastholde det reformatoriske skriftprinsippet innebærer derfor også å fastholde Bibelens beretning om skapelsen – ja, hele urhistorien (jf. bl.a. 2. Pet. 3:5-6) – som virkelig historie!